Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/2)
Peter. Fiskeren.
Til salgs
40 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Peter. Fiskeren." Fortellingen om Peter nøyaktig gjenfortalt fra Bibelen av Carine MacKenzie. Utgitt på Lunde forlag, 1981. Upaginert [36 sider]. Heftet.
Selges for 40,- kroner
Porto: 38,- kroner
-------------------------------------------
Bibelen er navnet på den samlingen av tekster som oppfattes som hellige i kristendommen. Navnet Bibel kan også brukes om Tanakh, jødedommens eldste hellige tekster.
Det nye testamentet er regnet som hellig skrift bare i kristendommen. Det inneholder historien om Jesus og de første kristne. Disse tekstene ble skrevet på gresk og ble til mellom cirka år 50 og begynnelsen av 100-tallet e.Kr.
Uttrykkene Det gamle testamentet og Det nye testamentet stammer fra den latinske bibeloversettelsen Vulgata, der det greske ordet for «testament» eller «pakt» (diatheke) er gjengitt med testamentum. Det viser da til tekstene som handler om «den gamle pakt», primært forstått som Moseloven, og tekstene om «den nye pakt», forstått som det Jesus sa og gjorde.
Samlingen av de tekstene som regnes som hellige, kalles kanon, det vil si tekster som blir betraktet som norm eller rettesnor for lære og liv. Innenfor kristendommen er omfanget av kanon noe varierende fordi det har vært uenighet om hvilke tekster som skal regnes med til Det gamle testamentet. I katolske og ortodokse bibler er det derfor noen flere tekster enn i de protestantiske biblene, og disse tekstene blir i protestantisk tradisjon omtalt som de gammeltestamentlige apokryfene.
Til tross for at Bibelen i moderne tid fremstår som én fysisk bok, er den i virkeligheten en samling av svært forskjellige tekster i mange ulike sjangere. Den inneholder blant annet historiefortellinger, lovtekster, profetier, salmer, ordspråk og brev.
Vi har ikke originalmanuskriptene til noen av de bibelske tekstene, men en rekke avskrifter. Opprinnelig ble de skrevet i bokruller, etter hvert også i kodekser, som ligner moderne bøker. Med kodeksene ble det mulig å samle flere bibelske tekster, og på den måten fikk vi de eldste utgavene av Bibelen. Først med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet fikk man muligheten til å spre utgaver av de hebraiske og greske tekstene som ligger til grunn for oversettelser av Bibelen.
Bibelen ble raskt oversatt til nye språk, blant annet til latin som var bibelspråket i Europa gjennom hele middelalderen. På reformasjonstiden på 1500-tallet begynte man for alvor å oversette Bibelen til folks dagligspråk, og det har fortsatt fram til vår egen tid. Den kristne bibelen er verdens mest oversatte og mest leste bok og har hatt enorm innflytelse, særlig i den vestlige kulturen.
Den første hoveddelen i den kristne, protestantiske bibelen, Det gamle testamentet, er stort sett det samme som Den hebraiske bibelen, det vil si de skriftene som regnes som hellige innenfor jødedommen. Jødene omtaler denne skriftsamlingen som Tanakh, som er en forkortelse basert på forbokstavene i de tre hoveddelene i Den hebraiske bibelen: Torah («Loven»), Neviim («Profetene») og Ketuvim («Skriftene»). Mens Det gamle testamentet i protestantiske bibler består av 39 bøker eller skrifter, består Tanakh i utgangspunktet av 24 ulike bøker. Forskjellen skyldes at nær beslektede skrifter i Tanakh slås sammen til én bok, for eksempel er Første og Andre Samuelsbok slått sammen til «Samuel».
Først i Den hebraiske bibelen kommer «Loven» (Torah), det vil si de fem Mosebøkene. Deretter kommer «Profetene» som er delt i to undergrupper, «De tidlige profetene» og «De senere profetene». Til sist kommer «Skriftene», og til disse hører blant annet Høysangen, Ruts bok, Klagesangene, Forkynneren og Esters bok, som omtales under ett som «De fem (skrift)rullene». Alle disse bøkene er skrevet på hebraisk, med unntak av noen få avsnitt (særlig i Daniels bok) som er skrevet på arameisk.
Den første hoveddelen i Den hebraiske bibelen, Loven (Torah), begynner med Første Mosebok, på hebraisk kalt «I begynnelsen» (Bereshit), på latin «Begynnelsen» (Genesis). Den starter med skapelsesfortellingene og menneskenes eldste historie, etterfulgt av historien om utvelgelsen av Abraham og den pakten Gud slutter med ham om at hans etterkommere skal være et utvalgt folk. Deretter kommer fortellinger om Isak, Jakob (også kalt Israel) og Jakobs tolv sønner. De tre førstes ektefeller, Sara, Rebekka og Rakel/Lea, spiller også sentrale roller. Første Mosebok slutter med historien om Josef og israelittene som bosetter seg i Egypt.
I de øvrige fire Mosebøkene er Moses hovedpersonen. Fortellingen starter med israelittenes utferd fra Egypt, derav det latinske navnet Exodus («Utferd») på Andre Mosebok. Helt sentralt i fortellingen er lovgivningen på Sinai, der Moses får De ti bud og andre regler og veiledninger for livsførsel og religiøs praksis. De tre siste bøkene i Toraen inneholder flere lover og ordninger og forteller videre om israelfolkets vandring gjennom ørkenen. Toraen slutter med at Moses dør (Femte Mosebok, kapittel 34).
I jødedommen er Toraen utvilsomt den viktigste delen av Den hebraiske bibelen. Jødiske rabbineres veiledninger er også i dag i stor grad basert på de fem Mosebøkene, men også på den senere skriftsamlingen Talmud.
Den andre hoveddelen av Den hebraiske bibelen, Profetene, omfatter skrifter som med rette kalles profetskrifter («De senere profetene»), men også skrifter som det faglig sett er mer dekkende å kalle historiske bøker («De tidlige profetene»).
De historiske bøkene starter med inntagelsen av Kanaans land under Josva og omtaler deretter dommertiden (med skikkelser som Debora, Gideon og Samson), kongedømmet (med de kjente kongene Saul, David og Salomo) og den følgende delingen i to kongeriker: Nordriket (Israel) og Sørriket (Juda). Sentralt i fortellingene står profetene Samuel, Natan, Elia og Elisja som ofte advarte og refset Israels konger for deres umoralske oppførsel. De historiske bøkene slutter med babylonernes erobring av Juda og bortføringen av folket til eksil (Andre Kongebok, kapittel 25).
De egentlige profetskriftene («De senere profetene») forteller om personer som ble kalt av Gud for at de på hans vegne skulle tale til folket. Typisk begynner deres budskap med ordene «Så sier Herren ...». Profetene refset folket for deres frafall fra Israels Gud og dyrkelse av andre guder, og de rike og mektige ble anklaget for å utnytte fattigfolk. På grunn av frafall og umoral advarte mange av profetene om at Gud ville dømme folket, og bortføringen av folket i Juda til Babylon (eksilet) ble tolket som et uttrykk for Guds dom (slik for eksempel Jeremia). I eksiltiden stod det fram profeter som talte om at Gud ville gripe inn og gi en lys fremtid for Jerusalem og dens innbyggere (Jesaja, kapittel 40–55; Esekiel).
I kristen tradisjon har tekster fra profetene spilt en viktig rolle fordi de har blitt tolket som profetier om Jesus og begivenheter knyttet til hans komme (se særlig Jesaja kapittel 7,14; kapittel 9,1–7; kapittel 53; Jeremia kapittel 31,31–34; Joel kapittel 3).
Den tredje hoveddelen i Tanakh, Skriftene, starter med bøker som hører til kategorien visdomslitteratur: Salmenes bok, Salomos ordspråk og Jobs bok. Ifølge jødisk tradisjon er mange av salmene skrevet av David, mens Salomo regnes som forfatteren av ordspråkene.
De følgende fem skriftene, «De fem skriftrullene», blir lest i synagogene i forbindelse med de store jødiske høytidene: Høysangen i påsken (pesach), Ruts bok i ukefesten (shavuot), Klagesangene på sørgedagen for tempelets fall (tisha be-av), Forkynneren ved løvhyttefesten (sukkot) og Esters bok ved purim.
I kristen tradisjon står utvilsomt Salmenes bok i en særstilling blant «Skriftene». Gjennom mange århundrer har alle salmene blitt brukt i kirkens tidebønner. Noen av salmene er i Det nye testamentet tolket som tekster om Jesus (blant annet Salme 2; 22 og 110).
Skriftene – og Tanakh/Den hebraiske bibelen som helhet – slutter med perserkongens dekret om at jødene skal få vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge tempelet (Andre Krønikebok, kapittel 36,22–23). Bøkene Esra og Nehemja, som forteller om hjemkomsten og gjenoppbyggingen av Jerusalem og templet, gjengir likevel hendelser som historisk sett er senere.
De første kristne var av jødisk herkomst og så på Tanakh som hellige skrifter. De kunne henvise til «Moseloven, profetene og Salmene» (som i sak svarer til «Loven, profetene og skriftene») når de talte om Jesus som den lovede frigjøreren og kongen, Messias (Lukasevangeliet, kapittel 24,44). Det er ganske treffende å si at de første kristne arvet Den hebraiske bibelen fra den samtidige jødedommen. Det kristne budskapet spredte seg imidlertid raskt utenfor jødiske og hebraisktalende områder, til områder der gresk var fellesspråket. Det førte til at den greske oversettelsen av Tanakh, Septuaginta, ble den kristne kirkes bibel i oldtiden.
Septuaginta er den vanligste betegnelsen på samlingen av tidlige oversettelser av Den hebraiske bibelen til gresk, i stor grad utført av jøder i Egypt i tiden fra det tredje århundret f.Kr. og til det første århundret e.Kr. Fordi omfanget av Den hebraiske bibelen (den jødiske kanon) ikke var endelig avgrenset på denne tiden, ble også skrifter som ikke finnes i Tanakh, inkludert i Septuaginta.
På denne tiden forelå de fleste skriftene enkeltvis i separate skriftruller laget av papyrus, men når de senere ble publisert i kodeks-form (tilsvarende moderne bøker), ble skriftene plassert i en noe annen rekkefølge enn i den hebraiske bibelen. Skriftene var inndelt i fire kategorier: lover, historiske bøker, poetiske bøker og profetbøker. Blant de historiske bøkene finner vi blant annet Samuelsbøkene og Kongebøkene; de er i Septuaginta slått sammen under én tittel «Kongedømmene», trolig fordi det allerede i Første Samuelsbok fortelles om Israels første konger.
Selv om Septuaginta opprinnelig var laget av og for jøder, fikk den svært liten betydning i jødiske miljøer i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Det var flere grunner til dette. For det første kom det andre oversettelser til gresk – oversettelser som lå nærmere den hebraiske teksten enn det Septuaginta gjorde. Blant disse oversettelsene er de som ble gjort av Aquila og Symmachus de viktigste.
En annen grunn var at de kristne hadde gjort Septuaginta til «sin» bibel, og at rabbinerne ikke aksepterte de skriftene som ikke fantes i den hebraiske bibelen. Disse skriftene, kalt de gammeltestamentlige apokryfene, ble imidlertid en del av den kristne bibelen – i alle fall fram til reformasjonen, og etter den tid fortsatt i de ortodokse og katolske kirkene.
Betegnelsen «de gammeltestamentlige apokryfene» viser til skrifter som finnes i den greske Septuaginta, men ikke i Den hebraiske bibelen. Det var bibeloversetteren Hieronymus som først brukte ordet «apokryfer» om disse skriftene. Denne betegnelsen er fortsatt vanlig blant protestanter, mens de i katolsk sammenheng omtales som «de deuterokanoniske bøkene» (gresk deutero-, 'andre, annen') for å indikere at de er kommet til senere enn skriftene som finnes i den hebraiske bibelen (se apokryfer).
De bøkene det dreier seg om, er jødiske skrifter som ble til i tidsrommet fra omkring 200 f.Kr. til omkring 100 e.Kr. De var opprinnelig skrevet på hebraisk, men ble tidlig blitt oversatt til gresk og er som helhet bare bevart i greske oversettelser. Hvilke skifter som skal regnes med blant dem, er ikke helt entydig fordi gamle manuskripter til Septuaginta og lister over de gammeltestamentlige skriftene varierer noe.
I tillegg til skriftene i Den hebraiske bibelen finnes følgende skrifter i ulike utgaver av Septuaginta:
Judits bok
Tobits bok
Makkabeerbøkene (blant de historiske bøkene)
Visdommens bok (Salomos visdom)
Sirak
Salomos salmer (blant de poetiske bøkene)
Baruk
Jeremias brev (blant profetbøkene)
en større utgave av Esters bok (den greske Ester)
en større utgave av Daniels bok som inneholder avsnittene om Susanna og Bel og dragen (ofte kalt Tillegg til Daniel)
Salme 151 (som en del av Salmenes bok)
Manasses bønn
Disse skriftene finnes også i den latinske bibelen Vulgata, med unntak av Tredje og Fjerde Makkabeerbok, Salomos salmer, Salme 151 og Manasses bønn. Vulgata var den vanlig brukte latinske bibeloversettelsen siden 600-tallet (betegnelsen kom på 1200-tallet).
I katolske bibler plasseres de deuterokanoniske bøkene innimellom de øvrige gammeltestamentlige skriftene, avhengig av kronologi og sjanger. I en del protestantiske bibler (blant annet i Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534), er de tatt med, men da plassert helt til slutt i Det gamle testamentet. I de fleste nyere protestantiske bibler er de imidlertid blitt utelatt, men blir av og til utgitt som en separat bok.
«Det gamle testamentet» er altså ingen entydig betegnelse. Det kan vise til den hebraiske bibelen, eller til de ulike kristne versjonene av Det gamle testamentet: den romersk-katolske/ortodokse versjonen eller den protestantiske.
Nedenfor følger en oversikt over den jødiske kanon, den romersk-katolske/ortodokse kanon (Vulgata/Septuaginta) og den protestantiske kanon, slik vi for eksempel finner den i norske bibelutgaver. I kolonnen med den protestantiske utgaven av Det gamle testamentet er de gammeltestamentlige apokryfene samlet under én overskrift – i tråd med Luthers praksis.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 28.1.2026 kl. 14:16 ・ FINN-kode: 427825476
