Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/1)
Christian Frederik. Konge av Norge (1814). Konge av Danmark (1839-48).
Til salgs
120 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Christian Frederik. Konge av Norge (1814). Konge av Danmark (1839-48)." Bind 1 og 2. Av Lars Roar Langslet. Utgitt i 1998 og 1999. Hhv. 216 og 271 sider.
Selges samlet for 120,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------------------
Christian Frederik var konge av Norge i 1814 og av Danmark i perioden 1839–1848. Han kom til å spille en helt avgjørende rolle for Norges skjebne i 1814, da unionen med Danmark ble oppløst. Han spilte en sentral rolle i utformingen av norsk politikk i forbindelse med oppløsningen av unionen og selvstendighetskampen som fulgte. Fra mai til oktober 1814 var Christian Frederik konge i et selvstendig Norge.
Christian Frederik ble norsk stattholder i 1813. Dette var i en urolig tid der Norge var isolert fra Danmark på grunn av fastlandsblokaden under Napoleonskrigene. Danmark-Norge var alliert med Frankrike under krigen, og tapte. Derfor ble det bestemt i Kieltraktaten i januar 1814 at Danmark skulle avstå Norge til Sverige. I Norge ble imidlertid ikke Kieltraktaten akseptert, og mange nordmenn ønsket nå selvstendighet. Dette opprøret ble Christian Frederik en del av, og under Riksforsamlingen på Eidsvoll ble han i mai 1814 valgt til norsk konge.
Den norske selvstendigheten varte imidlertid ikke lenge, og etter den korte krigen i juli–august 1814 måtte Norge gå inn i en union med Sverige. Uten Christian Frederik ville neppe Norge ha fått gjennomslag for en slik vidtgående demokratisk grunnlov i unionen med Sverige, selv om landet fikk et konstitusjonelt monarki der mye makt var samlet hos kongen. Til prinsens politiske verk hører at landet fikk en så selvstendig stilling i unionen med Sverige i 1814 at den langt på vei lignet på en personalunion, med unntak av utenriksstyret som Sverige dominerte. Selvstendighetspolitikken til Christian Frederik tvang frem store innrømmelser fra svensk side, selv om prinsen valgte å la Norge kapitulere i møte med Karl Johans krigsmakt etter kort tids kamp.
Etter at han abdiserte i oktober 1814, vendte Christian Frederik tilbake til Danmark, hvor han i 1839 etterfulgte sin halvfetter Frederik 6. som konge under navnet Christian 8. Christian Frederik var far til Frederik 7.
Christian Frederiks politikk sommeren 1814 kan oppsummeres i tre deler: forhandlinger med stormakter om støtte til Norges selvstendighet, deretter en kort krig mot Sverige (26. juli–14. august) som nordmennene tapte og til slutt Mossekonvensjonen, avtalen der Norge godtok unionen med Sverige.
Det var Christian Frederiks politikk sommeren 1814 som først og fremst dannet utgangspunkt for selvstendighetspartiets skarpe fordømmelse av den unge prinsen som nå var valgt til Norges konge. Fordømmelsen har forplantet seg som et rungende ekko til ettertidens historikere – med få unntak – helt opp til i dag.
Christian Frederik forstod at Norges eneste mulighet til å bestå som selvstendig stat ville være at en eller flere av stormaktene i kampen mot Napoleon ville gå fra løftene om at Norge skulle avstås til Sverige. Særlig håpet han på Storbritannias støtte. Da det ble klart at han ikke ville få en slik stormaktsstøtte, innså han at Norges videre skjebne som selvstendig stat var avhengig av hvordan den svenske tronarvingen Karl Johan stilte seg. Dette forholdet kan være med på å forklare Christian Frederiks lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige sommeren 1814. Han forstod at det ikke nyttet å krige mot Sverige uten støtte fra noen stormakter.
Godtar man utgangspunktet for Christian Frederiks standpunkt sommeren 1814, blir vurderingen av hans politikk frem til Mossekonvensjonen i august ubetinget positiv. Vinteren og våren 1814 hadde tanken på en gjenforening med Danmark stått sentralt hos ham, og om han bøyde seg for kravet om å kalle inn en riksforsamling, så hadde han bevisst arbeidet for å gjøre konstitusjonen til redskap for en sterk kongemakt. I sommermånedene 1814 trådte tanken på hans egne interesser og tanken på dynastiet i bakgrunnen. Tanken på å forhandle om gode vilkår ble nå hans store hovedmål. Dette var også Frederik 6.s innstendige og gjentatte råd til fetteren i Norge.
Disse rådene gir nøkkelen til kong Christian Frederiks politikk sommeren 1814. Han hadde satt sitt håp til Storbritannia. Dit hadde han sendt sin nærmeste venn i Norge, Carsten Anker. Dit sendte han også Ankers bror, Peter Anker, og dit sendte han Wilhelm F. K. Christie, Niels Aall og Peder Valentin Rosenkilde etter at riksforsamlingen hadde avsluttet sitt arbeid. Men allerede i begynnelsen av juni kom den britiske diplomaten John Philip Morier til Norge for å fortelle at hans regjering stod fast bak sine løfter til Sverige (altså løftet fra Kielfreden om at Sverige skulle få Norge). Dermed falt i realiteten forutsetningen for kong Christian Frederiks utenrikspolitikk. Christian Frederik visste fra da av, bedre enn noen av hans rådgivere, at selvstendighetspolitikken var dømt til å mislykkes.
30. juni kom utsendinger fra de fire stormaktene Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike til Christiania. De brakte det samme budskap som Morier. I en skriftlig note datert 7. juli erklærte de at de stod på Kieltraktatens grunn, og at Norges avståelse til Sverige derfor var ugjenkallelig. De forlangte at Christian Frederik ubetinget skulle forplikte seg til å nedlegge i nasjonens hender alle de rettighetene han hadde fått av riksforsamlingen. De forlangte også at han skulle anvende hele sin innflytelse hos folket for å få det til å godta foreningen med Sverige.
19. juli sendte den svenske regjeringen i Karl 13.s navn ut en proklamasjon som pekte i samme retning, men var langt skarpere. Riksforsamlingen på Eidsvoll ble erklært lovstridig, og beslutningene derfra ugyldige. Det er mot denne bakgrunnen – stormaktskommissærenes bestemte krav og Karl 13.s proklamasjon – vi må se den senere Mossekonvensjonen.
Sommeren 1814 gikk Karl Johan inn i Norge for å erobre riket som ifølge Kieltraktaten tilhørte ham, og 26. juli angrep de svenske styrkene Hvaler.
Den negative vurderingen av Christian Frederiks politikk sommeren 1814 er riktig dersom man mener at nordmennene burde ha tatt en kamp på liv og død for selvstendigheten. Ingen vil kunne nekte at kongen bar en stor del av ansvaret for den defensive krigføringen og de mange tilbaketrekningene under den korte krigen. Han holdt igjen når statsrådet forlangte en mer aktiv krigføring, og han var hovedmannen bak forhandlingslinjen. Det var ikke noe samsvar mellom kongens store ord om å dø for Norge og hans defaitistiske krigføring under den korte krigen.
Men når Christian Frederik vek tilbake for å kaste styrkene inn i store slag, var det ikke bare fordi han var en svak militær sjef, men kanskje først og fremst fordi han anså krigen for nytteløs. Svenskene var militært overlegne, og den svenske armeen stod under kommando av en av Europas fremste generaler. Den tidligere franske marskalken Karl Johan som var valgt til svensk tronfølger, kunne vise til stormaktenes løfter om støtte. Norge var utenrikspolitisk totalt isolert, blokkert av fiendtlige kryssere og kapere. Så lenge blokaden varte, var det ikke noe håp for Norge. Slutten måtte i alle tilfelle bli en union med Sverige, uansett hvilken linje man valgte – krig eller forhandlinger.
Under slike forhold måtte det synes klokere for Norge å søke å oppnå mest mulig gjennom forhandlinger og utnytte maksimalt den gunstige forhandlingssituasjonen man hadde i augustdagene 1814, i stedet for å kaste landet inn i en ødeleggende og uviss krig. Og det var ved forhandlingsbordet Christian Frederik øvde sin viktigste gjerning i norsk historie.
Ved konvensjonen i Moss 14. august lovet så Christian Frederik å sammenkalle et overordentlig storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet, nedlegge kronen og forlate landet. Norge godkjente unionen med Sverige, og krigen var slutt.
I tiden fra 14. august til 10. oktober, da Christian Frederik la sin krone i Stortingets hender, levde den unge kongen tilbaketrukket på Bygdøy, traktatforpliktet til politisk passivitet. Men han tapte likevel ikke av sikte tanken på det kommende oppgjør med Sverige – et oppgjør ikke basert på diktatet i Kiel, men på folkets frie valg, 17. mai-grunnloven og Mossekonvensjonens bestemmelser.
Før det overordentlige Storting trådte sammen (7. oktober), hadde Karl Johan sendt baron Baltzar Bogislaus von Platen til Christiania for å ha samtaler med Christian Frederik om hans abdikasjon og reisen til Danmark. Samtalene kom også til å kretse om de kommende unionsforhandlingene. Christian Frederik avviste bestemt, nå som før, et oppgjør på basis av Kieltraktaten. Med styrke argumenterte han for det handlingsmønsteret svenskene hadde fulgt da de valgte ny konge og grunnlov i 1809: «Constitution först, konung sedan.» Begynte Stortinget med å velge konge først, måtte Stortinget også underskrive alt det kongen krevde, dersom stortingsrepresentantene ikke ville bli behandlet som opprørere. To dager før stortingssamlingen hadde Christian Frederik også en lang samtale med Wilhelm F. K. Christie, og det kan neppe herske tvil om at han har argumentert for det samme handlingsmønsteret som han hadde forfektet med slik styrke overfor Platen.
På det overordentlige Storting ble grunnloven tilpasset en union med Sverige (Novembergrunnloven) og Karl 13. (i Norge Karl 2.) valgt til norsk konge.
Den 10. oktober frasa Christian Frederik seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark.
Christian Frederik er blitt til dels sterkt kritisert, ikke minst i sin samtid, som en svak og ettergivende mann. Det bør likevel fremheves at han med sin opptreden hadde samlet folket og derved bidratt vesentlig til at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike. Man kan med rette si at først gjorde Christian Frederik nordmennene til redskap for sin politikk som gikk ut på å føre Norge tilbake til Danmark. Deretter ble Christian Frederik et viktig redskap for nordmennene i strevet etter å sikre Norge en fri forfatning og et konstitusjonelt monarki og selvstendighet. I denne rollen gikk også Christian Frederik inn i frivillig, og ble revet med at de krefter han selv hadde satt i gang.
I 1815 ble Christian Frederik utnevnt til guvernør og kommanderende general på Fyn. Forholdet til fetteren Frederik 6. var temmelig kjølig og Christian Frederik ble lenge holdt utenfor statsstyret.
De 17 månedene i Norge ble på mange måter høydepunktet i Christian Frederiks liv, både som menneske og politiker. I tiden fra høsten 1814 til 1830 levde han stort sett i skyggen av Frederik 6. Hans første oppgave på dansk grunn var å tjene som guvernør og kommanderende general på Fyn fra 1815. Samme år giftet han seg for annen gang, med prinsesse Caroline Amalie av Augustenborg (Frederik 6.s søsterdatter og Christian 7.s datterdatter). Ekteskapet var lykkelig, men barnløst, og Caroline Amalie ble isteden en omsorgsfull stemor for Christian Frederiks sønn fra første ekteskap, «Fritz», den senere kong Frederik 7. I årene 1818–1822 foretok prinseparet en stor utenlandsreise til Tyskland, Italia, Sveits, Frankrike og Storbritannia, hvor de blant annet medbrakte den norske maleren J. C. Dahl. Prinsens forhold til Frederik 6. var stadig spent, og et forsøk på å skape forsoning gjennom et ekteskap mellom sønnen Fritz og Frederik 6.s datter Wilhelmine Marie endte med skilsmisse i 1834.
I 1831 fikk Christian Frederik imidlertid sete i statsrådet, og i 1839 etterfulgte han Frederik 6. som dansk konge under navnet Christian 8. Liberale kretser hadde håpet at han ville innføre en fri forfatning etter norsk mønster, men han avviste dette kravet, selv om han var sympatisk innstilt overfor den eldre liberalisme. Derimot gjennomførte han mange sosiale, administrative og finansielle reformer.
Også forholdene i hertugdømmene gjorde Christian Frederiks stilling vanskelig. Han ville motvirke en nærmere forening av Sønderjylland og Holsten, samtidig som han ville knytte monarkiet fast sammen. Men hans politikk her var preget av stadige engstelige hensyn, og kom til å bli ubesluttsom og usikker. I sine senere år hadde Christian Frederik planer om en mer liberal helstatsforfatning, men døde før den ble iverksatt.
Christian Frederik/Christian 8. døde 20. januar 1848. I et etterlatt brev rådet han riktignok sin sønn og etterfølger til å gi Danmark en forfatning, men han hadde ingen illusjoner om at sønnen ville mestre de problemer som nå veltet inn over riket.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 8.10.2025 kl. 15:34 ・ FINN-kode: 420746954
