Bildegalleri
(1/6)
"General Fleischers efterlatte papirer" (1947)
Til salgs
105 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "General Fleischers efterlatte papirer." Utgitt på Tønsbergs aktietrykkeris forlag i 1947. 216 sider. Utbrettskart over Narvik. Illustrert. Innlimet et avisutklipp angående utgivelsen bakerst i boken.
Selges for 105,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
------------------------------------------
Carl Gustav Fleischer var en norsk offiser som ble den første allierte general som ved gjenerobringen av Narvik i 1940 bidro til å påføre tyske styrker et nederlag i andre verdenskrig.
Fleischer ønsket å kjempe videre mot Tyskland i nord og måtte beordres til å bli med konge og regjering i eksil i London da de allierte besluttet å trekke seg ut av Norge.
I London ble Fleischer sjef for Hærens overkommando. Han var imidlertid sterkt uenig i Londonregjeringens militære prioriteringer videre i krigen og følte seg forbigått da han ikke fikk stillingen som forsvarssjef. Fleischer ble senere militærattaché i Canada, der han tok sitt eget liv i 1942.
Carl Gustav Fleischer ble født i Bjørnør, dagens Roan, i Sør-Trøndelag i 1883. Fleischers far, sogneprest Carl Edvard Fleischer, omkom på en tjenestereise da sønnen var bare to år gammel, og moren flyttet med de to sønnene – den senere teolog og biskop i Bjørgvin Andreas Fleischer (1878–1957) og Carl Gustav – til Trondheim og senere til Kristiania. I hovedstaden begynte Fleischer på en militær utdannelse. Han tok Krigsskolens øverste avdeling i 1905 og ble offiser. I 1907 fullførte han Den militære høyskole.
Fleischer utmerket seg tidlig som offiser. Han tjenestegjorde fra 1909 til 1933 i flere stillinger i Generalstaben. Han ble tatt opp som aspirant i generalstaben i 1909 og avla generalstabseksamen i 1913. Deretter tjenestegjorde han som adjoint i generalstaben frem til 1919. I perioden 1919–1924 var han stabssjef ved 6. divisjon i Harstad, hvor han fikk sine første erfaringer med den landsdelen som skulle få en helt spesiell plass i hans liv.
Fleischer vendte tilbake til generalstaben i 1924 og arbeidet i mobiliseringsavdelingen til 1926. Deretter var han kompanisjef i Garden til 1929, avdelingssjef i generalstaben (mobiliseringsavdelingen) i 1931–1933 og tjenestegjorde i kommanderende generals adjutantstab et års tid frem til han høsten 1934 ble utnevnt til oberst og sjef for Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14. Denne stillingen hadde han til 1939 da han ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon.
I tillegg til sine militære stillinger underviste Fleischer i generalstabstjeneste, taktikk og anvendt krigskunst ved Den militære høyskole i årene 1929–1935 og var redaktør for Norsk Militært Tidsskrift i 1933–1934. Han tjenestegjorde også en kortere periode ved et fransk infanteriregiment i midten av 1920-årene, og han var sekretær for Stortingets utvidede militærkomité under arbeidet med forsvarsordningen av 1927 og militærfaglig sakkyndig for Bondepartiet under utredningene forut for forsvarsordningen av 1933. Gjennom sin varierte karriere skaffet han seg et inngående kjennskap til det norske forsvaret og dets historie, samt til militærvitenskapen.
Som offiser var Fleischer tradisjonalist, profesjonalist og aristokratisk innstilt med liten forståelse for politisk innblanding i det militære fag. Til tross for mange høye stillinger fikk han aldri noe fortrolig forhold til sine politiske overordnede. I norsk sammenheng innebar hans tradisjonalisme at han gikk inn for å beholde så mye som mulig av den eksisterende hærordning under reformarbeidet i mellomkrigstiden, og en motvilje mot å la forbigående politiske og økonomiske konjunkturer avgjøre forsvarsstrukturen. Mangelen på utdannelse, øvelser og materiell fornyelse førte til at Hæren i midten av 1930-årene fremstod som en av Europas svakeste.
På grunn av sitt militærpolitiske standpunkt kom Fleischer i et faglig og personlig motsetningsforhold til kollegaen Otto Ruge, som var militær fadder for forsvarsordningen av 1933. General R. Roscher Nielsen har karakterisert Fleischer som Ruges «argeste motstander». Ruge – og siden kommanderende general Kristian Laake – mente det var galt å forsøke å bevare en organisasjonsramme som man ikke ville få midler til å fylle med innhold. I stedet for å opprettholde en landsdekkende stor hær (med 55 infanteribataljoner), gikk de inn for en «liten, men god hær» bestående av 34 moderne, mekaniserte feltbataljoner for rask mobilisering, mens de øvrige ble stilt i reserve. Fleischer og hans meningsfeller hevdet at dette var uforsvarlig, fordi Norge var stort, spredt befolket og hadde svakt utbygde kommunikasjoner slik at hæren ikke kunne flyttes mellom de antatt viktigste operasjonsteatre – Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
Under felttoget i Norge 1940 var Fleischer den norske divisjonssjef som fikk best anledning til å foreta en kontrollert mobilisering etter det tyske angrepet. Som regimentssjef og divisjonssjef hadde han i flere år vært en drivkraft i å styrke forsvaret i Nord-Norge etter at krisebevilgningene begynte å strømme på fra 1937. Med sine solide faglige kvalifikasjoner, personlige autoritet, menneskelige egenskaper og militære lederegenskaper hadde han store fremganger under den allierte motoffensiven ved Narvik.
De norske soldatene kjempet hardnakket under Fleischers ledelse, støttet av polske, franske og britiske avdelinger. Med gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 var Fleischer delaktig i å påføre de tyske styrker deres første landmilitære nederlag i krigen. Da de allierte besluttet å trekke seg ut av Norge, innebar det at han i siste time ble fratatt anledningen til å presse de tyske styrkene i området til kapitulasjon eller flukt, noe som gikk sterkt inn på ham.
På slutten av felttoget kom Fleischer i et stadig sterkere motsetningsforhold til sine militære og politiske overordnede, først som følge av hans motvilje mot å underordne seg kommanderende general (fra 18. mai forsvarssjef) Ruge, da denne kom nordover etter at Sør-Norge var oppgitt, dernest i forhold til regjeringen i spørsmålet om kapitulasjon og senere om hvordan demobiliseringen og forholdet til Tyskland skulle ordnes. Fleischer ble til slutt beordret i eksil, sterkt mot sin vilje, og fulgte kongen og regjeringen til London i juni 1940.
Fleischer ble sjef for Hærens Overkommando da den ble etablert i London 19. juni 1940. Hans fremste mål var å reise en eksilhær raskest mulig for å kunne sette den inn i gjenerobringen av Norge. Dette standpunktet viste seg etter hvert uforenlig med regjeringens og de alliertes prioritering av andre oppgaver, spesielt flyvåpenets og marinens. Fleischer så på nedprioriteringen av utefrontens landmilitære innsats og hans egen posisjon som en tilsidesettelse. Da han i februar 1942 ikke fikk stillingen som forsvarssjef, opplevde han det som en brutal krenkelse. Han søkte avskjed som sjef for Hærens Overkommando og ble utnevnt til norsk militær representant i Canada. Der tok han sitt eget liv 19. desember 1942.
Carl Gustav Fleischer mottok flere utenlandske ordener og krigsdekorasjoner for sin innsats i felttoget 1940, blant annet det franske Croix de guerre og den polske Virtuti Militari-ordenen, og han ble utnevnt til Knight Commander av den britiske Bath-ordenen i 1941. Dagen før sin død ble han tildelt Krigskorset med sverd, men nyheten om tildelingen nådde ham ikke i live.
Carl Gustav Fleischers urne ble nedsatt på Vår Frelsers gravlund i Oslo 1945.
Et minnesmerke, en statue utført av billedhuggeren Finn Eriksen, ble avduket av kong Haakon i Harstad juli 1950, og en byste av Fleischer, utført av billedhuggeren Sivert Donali, ble avduket av kong Harald foran Krigsskolen på Linderud i Oslo i mai 1995. En minnebauta ble avduket på Lapphaugen i Troms 16 juli 1950, og en minnebauta ble avduket i Narvik 18. juli 1950.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 22.9.2025 kl. 16:16 ・ FINN-kode: 417933630
