Fiks ferdig
Bildegalleri
(1/2)
Historiske Brydstykker. En række Skildringer fra Nederlandenes Frihedskamp.
Til salgs
250 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Historiske Brydstykker. En række Skildringer fra Nederlandenes Frihedskamp." Av John Lothrop Motley. Totalt 11 deler bundet sammen i 3 bind. Utgitt på forlaget "Bibliothek for de tusen hjem (Fagerstrand pr. Høvik)". Oversatt fra engelsk av Peder Ulleland. Ugitt i 1887-1890. Lite format.
Selges for 250,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-----------------------------------------------------
Åttiårskrigen var en nederlandsk selvstendighetskrig mot de spanske habsburgerne som foregikk i perioden 1568–1648.
Krigen endte med en deling av Nederlandene, der de sydlige provinsene (dagens Belgia) fortsatte som et katolsk område under de spanske habsburgernes styre, mens de nordlige provinsene (dagens Nederland) ble en selvstendig republikk. Krigens årsaker var et høyt skattetrykk, manglende politisk innflytelse og religiøse forskjeller.
- - - -
Under Filip den gode (1419–1467) begynte samlingen av de nederlandske provinsene, under kraftig motstand fra de privilegerte flamske byene Brugge og Gent. Brugge ble undertvunget i 1438, og Gent ble undertvunget i 1453. Filip opprettet to viktige sentralinstitusjoner, et «Stor-råd» i Mechelen som høyeste rettsinstans, og Staten Generaal (General-stendene) i Brussel (1465). Sønnen Karl den dristige fortsatte samlingen av Nederlandene. Karls datter Maria ble i 1477 gift med Maximilian av huset Habsburg, som etter hennes tidlige død i 1482 styrte for sønnen Filip den smukke inntil han selv overtok makten i 1494. Han avskaffet de privilegiene Staten Generaal hadde fått under Maria.
Da Filip døde i 1506, gikk Nederlandene i arv til sønnen Karl, den senere keiser Karl 5. Under ham ble samlingen av Nederlandene fullført ved at Gelderland ble innlemmet i 1543. Han opprettet et sentralstyre i 1531 og styrket Nederlandenes enhet ved konvensjonen i Augsburg i 1548, som garanterte at Nederlandene var udelelig og selvstendig overfor keiserriket. Men sentraliseringspolitikken vakte fortsatt motstand fra de rike flamske handels- og industribyene, som ikke ville oppgi friheten sin. De store oppdagelsene skapte nye handelsruter, og det økonomiske tyngdepunktet flyttet seg nordover; fra Brugge til Antwerpen og fra Antwerpen til Amsterdam. Holland og Zeeland bygde opp en omfattende baltisk handel. Det nye næringslivet som stadig vokste seg sterkere, skapte etter hvert en velstand som kunne sette makt bak den politiske og religiøse opposisjonen mot Spania (se Vilhelm av Oranien og Egmont).
Da Habsburg-riket ble delt i en østerriksk og en spansk del, kom Nederlandene under Spania og kong Filip 2. Under hertugen av Albas harde styre i 1567–1573 utviklet striden seg til folkereisning og regulært opprør (se geuser). Opprøret begynte i sør, der det var flest kalvinister. I Holland utgjorde kalvinistene bare fem prosent, men de visste å besette viktige posisjoner etter hvert som opprøret mer og mer ble av religiøs karakter, og de sørnederlandske kalvinistiske lederne fikk makten i nord. En tid lyktes det Vilhelm av Oranien å samle nord og sør, men spanierne endret sin politikk og greide å holde seg ved makten i de sørlige provinsene, mens de sju nordprovinsene brøt ut og dannet unionen i Utrecht (1579).
Dermed er det slutt på felleshistorien, og fremstillingen gjelder heretter de nordlige Nederlandene (for det sørlige, se Belgias historie). Delingen førte til at mange kalvinister flyttet nordover; en by som Antwerpen mistet halvparten av sine innbyggere i tillegg til sitt merkantile og finansielle hegemoni, som delvis ble overtatt av Amsterdam. Flyktningene var for en stor del intellektuelle, håndverkere og kjøpmenn, som gav grunnlag for stor økonomisk og kulturell oppblomstring i nord.
Unionen i Utrecht brøt definitivt med Spania i 1581. Den nye republikken søkte først, uten hell, støtte i Frankrike og deretter i England. Nederlenderne gav England effektiv støtte mot den spanske armadaen, særlig ved å blokkere havnene i Flandern. Nederlandenes krig mot Spania kom til å vare i hele åtti år (1568–1648), men alt i 1596 var den levedyktige republikken blitt fullt godtatt av Frankrike og England. Den endelige og formelle uavhengigheten ble fastslått ved freden i Westfalen i 1648, som satte punktum for den nederlandske åttiårskrigen og for trettiårskrigen i Europa. Da stod Nederland med handelsflåten sin allerede blant Europas stormakter. Særlig grunnfestet nederlenderne handelsveldet sitt i Ostindia, med sentrum på Java. I Nord-Europa spilte Nederland en dominerende rolle, og var ofte hovedfaktoren i skandinavisk maktpolitikk. Et eksempel er krigsårene 1658–1660, da de sørget for at Sverige ikke lyktes i å innta København.
Byene i Nederland ble hjemsted for en høyt utviklet borgerlig kultur, og Nederland utviklet seg til et hovedsete for vitenskap og malerkunst. Men store motsetninger fortsatte å gjøre seg gjeldende i innenrikspolitikken. Oranjepartiet, som hadde sin beste støtte blant adel og bønder, kom i konflikt med kjøpmannsaristokratiet, som ivaretok handelens interesser og i lange tider regjerte landet. Likeså fortsatte den religiøse splittelsen som gikk tilbake til Arminius og Oldenbarnevelt.
Forholdet til andre makter var først preget av sammenstøt med England (krig 1652–1654 og 1664–1667), noe som først og fremst hadde sin bakgrunn i motstridende handelspolitiske interesser (navigasjonsakten). Etter hvert som Frankrike økte makten sin på fastlandet søkte Nederland og England sammen igjen, som de tidligere hadde gjort mot Spania. Men Jan de Witt og kjøpmannspartiet hadde styrket flåten og forsømt landstyrkene, og da Frankrike gikk til krig mot Nederland i 1672, vendte folkestemningen seg til fordel for oranjerne. Vilhelm 3 ble stattholder (1672–1702).
Nederland oppnådde fordelaktige fredsavtaler (Nijmegen i 1678, Rijswijk i 1697), men krigen hadde krevd store ofre, og Vilhelm 3, som en tid nærmest var å regne for ukronet konge, kom til å møte motbør i sine siste år. Som regent i England (fra 1688) kom han også i en vanskelig dobbeltstilling. I 1709, under den spanske arvefølgekrigen, sluttet Nederland den såkalte barrieretraktaten med Storbritannia. Avtalen tok sikte på å sikre en «barriere» mot Frankrike i de nederlandske sørprovinsene. Traktaten ble supplert med en rekke overenskomster i de nærmeste årene, blant annet fikk nederlenderne rett til å holde egne styrker i festningene i barrièren. Festningene ble først nedlagt i 1830.
Utover 1700-tallet ble Nederlands stormaktsstilling betydelig redusert. Et nytt kjøpmannsvelde utviklet seg til egennyttig fåmannsstyre, og da Frankrike truet med å erobre Nederland i 1746, under den østerrikske arvefølgekrigen, kom det til en indre omveltning som på ny gav oranjerne makten. Imidlertid lyktes det ikke å samle republikkens krefter. Desentraliseringen ble mer og mer markert, og regjeringen var til slutt avhengig av utenlandsk støtte. En ny krig med Storbritannia (1780–1784) gav alvorlige tilbakeslag. Nederland mistet blant annet sin kortvarige innflytelse i Sør-Nederlandene (nåværende Belgia), som fra 1713 var kommet i personalunion med Østerrike. Mye kapital strømmet ennå til Nederland, men den skrev seg nå mer fra banktransaksjoner enn fra egenhandel. Nederlands stilling ble gradvis svekket, og landet hadde lite å stå imot med da de franske revolusjonstroppene til slutt gjorde ende på Nederlands egenartede statsorganisasjon i 1794 og proklamerte Den bataviske republikken året etter.
I årene 1806–1810 ble Nederland styrt av Napoleons bror Ludvig Napoleon, men i 1810 innlemmet Napoleon like godt Nederland direkte i Frankrike. Etter hans nederlag i 1815 ble Nederland forent med Sør-Nederlandene til Kongeriket Nederlandene. Trass i kong Vilhelm 1s energiske anstrengelser for å gjenreise Nederlands innflytelse i europeisk politikk, maktet landet ikke å gjenvinne sin fordums storhet. Skattetrykket, kontinentalsperringen under Napoleon og tapet av flere kolonier bidro til dette. Motsetningene mellom de to delene var også store etter rundt 250 års atskillelse. I 1830 gjorde den fransktalende minoriteten opprør, og med hjelp fra franske tropper løsrev de det sørlige Nederland og dannet staten Belgia. Krigen mot opprørerne i sør førte til at statsfinansene ble sterkt svekket.
Opposisjonen mot kongens autoritære styre fikk til slutt så stor tilslutning at kong Vilhelm 1 ble tvunget til å abdisere. Den nye kongen, Vilhelm 2, gikk i 1848 med på vidtgående forfatningsreformer. Annetkammeret ble nå valgt direkte, men stemmeretten var begrenset. Skolevesen, militærvesen og stemmeretten var de viktigste innenrikspolitiske spørsmålene helt frem til den første verdenskrig. Byfolk støttet det liberale partiet mot en konservativ koalisjon av ortodokse kalvinister (særlig bønder) og katolikker. De liberale hadde makten i årene 1871–1888 og gjennomførte i 1887 en valgreform. Siste halvdel av 1800-tallet var en økonomisk oppgangstid for Nederland. Byene ved utløpet av Rhinen ble viktige omlastningssteder for Rhintrafikken, og landets besittelser i Ostindia ble hovedleverandører for kolonivarer til Europa.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 13.9.2025 kl. 15:00 ・ FINN-kode: 416818565
