Bildegalleri
(1/3)
Norsk (rettskrivning 1938) - innbundne undervisningshefter
Til salgs
120 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Emne: Språk og ordbøker
Undervisningshefter i norsk utgitt av Norsk korrespondanseskole innbundet som bok. Totalt 15 hefter, hver på 12 sider. Utarbeidet av lektor, dr. philos, M. Gran og lektor Karl Ringdal. Tar utgangspunkt i rettskrivningen av 1938. Antagelig utgitt på 1940-tallet.
Selges for 120,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
--------------------------------------------------
Rettskriving, eller ortografi, er riktig skrivemåte av ord, ifølge skrifttradisjon eller vedtak. I norsk omfatter rettskriving også bøying, og tilråding/fraråding av visse ordformer eller -typer (for eksempel helst ikke ord på -heit i nynorsk).
Behovet for rettskriving oppstår når talt språk skal overføres til alfabetisk skrift. Rettskrivingsregler som er felles for språksamfunnet, letter formidlingen av språklige budskap fra avsender til mottaker. Ved utformingen av rettskrivingen må flere hensyn avveies: ordenes opprinnelse og den språkhistoriske og litterære tradisjonen; hit hører blant annet slektskapsprinsippet (god, derfor godt og ikke gott eller gått), hensynet til vanlig talemål i samtiden, hensynet til lærbarhet og undervisning og hensynet til nær beslektede språksamfunn (for eksempel nordisk samarbeid).
Et viktig prinsipp er «én språklyd – ett tegn», det vil si at samme tegn konsekvent gjengir én – og bare én – språklyd. Dette kan ikke gjennomføres fullt ut; i norsk krysses det blant annet av slektskapsprinsippet og av at en konsonantlyd etter kort vokal gjengis dobbeltskrevet (jamfør penn i motsetning til pen).
En rettskriving som går lengst mulig i å tillempe skriftspråk til talespråk, kalles ortofon rettskriving; legger den mest vekt på opprinnelse, tradisjon og slektskap, er den etymologisk. Finsk har en utpreget ortofon rettskriving, i russisk spiller det etymologiske prinsippet en stor rolle. I fransk og særlig engelsk svarer rettskrivingen til et mye tidligere språktrinn, slik at det er lite samsvar mellom uttale og rettskriving.
Utviklingen av en norsk rettskriving kan følges tilbake til de eldste bevarte litterære minnesmerker (annen halvdel av 1100-tallet). De viser at rettskrivingen alt hadde en viss tradisjon, skjønt med mange variasjoner på grunn av skrivernes talemålsbakgrunn, deres opplæring og språkformen i det de skrev av. I mellomnorsk og tidlig moderne norsk tid ble vaklingen i rettskrivingen mye større på grunn av dårligere opplæring og fremmed påvirkning. Utbredelsen av boktrykkerkunsten og av trykkerier fremmet igjen en mer enhetlig rettskriving.
Først mot slutten av 1700-tallet grep den dansk-norske administrasjonen inn med regulering av rettskrivingen. Dette hang sammen med at morsmålet fikk en fastere stilling som skolefag fra 1775. Ove Mallings bok Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777) ble forordnet som rettesnor for rettskrivingen i de lærde skoler i Danmark-Norge. Prinsippet å stille opp språkformen i visse bøker som rettskrivingsnorm ble også brukt mot slutten av 1800-tallet for landsmål og til dels for dansk-norsk (Jonathan Aars' rettskrivingsregler).
Omfattende fremlegg til rettskrivingsrevisjon ble på 1800-tallet gjort av Henrik Wergeland, Ivar Aasen og Knud Knudsen. Aasens prinsipper har preget landsmåls-/nynorskrettskrivingen, særlig til og med landsmålsreformen i 1901; Knudsens prinsipper preget sterkt riksmålsreformen i 1907 og ble ført videre i de senere reformene av riksmål/bokmål (om reformene, se norsk (språkhistorie)).
Den offisielle rettskrivingsutviklingen i norsk på 1900-tallet har vært styrt av Stortinget og departementsoppnevnte rettskrivingskomiteer, dessuten av Språkrådet. De viktigste målene har vært å gjøre riksmål/bokmål til en særnorsk, ikke-dansk språkvariant, å tilnærme det til talemål, å fornorske ordforrådet og ha en viss kontroll over innpassingen av nye lånord, tilnærming mellom riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk, og større hensyn til østnorsk innenfor nynorsk rettskriving.
For begge målformer utgis rettskrivingsordlister underlagt offentlig godkjenning ved Kultur- og kirkedepartementet etter tilråding fra Språkrådet. Disse skal inneholde det sentrale ordtilfanget i målformen. Typisk for offisiell norsk rettskriving er en utstrakt grad av valgfrihet.
Uenighet om rettskrivingsspørsmål og om tempo og mål i den offisielle språknormeringen har stått sentralt i norsk språkstrid (se Vogt-komiteen). Flere ikke-offisielle rettskrivingsvarianter finnes, med vekslende oppslutning (se riksmål, samnorsk og høgnorsk).
Større rettskrivingsreformer i norsk:
1862: Norvagisering av en del danske ord.
Rettskrivingsreforma av 1901: Den første offisielle nynorskrettskrivingen (landsmål).
Rettskrivingsreforma av 1907: Den første offisielle bokmålsrettskrivingen (riksmål).
Rettskrivingsreforma av 1917: Den første reformen der bokmål (riksmål) og nynorsk (landsmål) ble reformert samtidig og med like prinsipp.
Rettskrivingsreforma av 1938: Reform av nynorsk og bokmål, ofte kalt samnorskreformen. Det ble innført skille mellom hovedformer og sideformer.
Rettskrivingsreforma av 1941: Reform av nynorsk og bokmål, vedtatt av Quisling-regjeringen. Reformen ble opphevet i 1945.
Rettskrivingsreforma av 1959: Reform av nynorsk og bokmål med innstramming av læreboknormalen.
Rettskrivingsreforma av 1981: Reform av bokmål, der flere konservative former ble tatt inn igjen i rettskrivingen.
Rettskrivingsreforma av 2005: Reform av bokmål
Rettskrivingsreforma av 2012: Reform av nynorsk
- - - - - -
Moderne norsk er en språkhistorisk periode som starter med reformasjonen i 1536 og ennå pågår. Den følger etter den mellomnorske perioden (1350–1536). Moderne norsk deles inn i tidlig moderne norsk (1536–1814) i andre halvdel av dansketiden og nyere moderne norsk fra 1814.
I tidlig moderne norsk ble dansk brukt som skriftspråk, mens de norske dialektene ble brukt i dagligtalen. Dansk språk påvirket også talemålet, spesielt i byene og de øvre samfunnslag. Samtidig ble det skrevet bøker på dansk i Norge som var påvirket av norsk talemål. To kjente forfattere er prestene Absalon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn (Friis). Også Ludvig Holberg skrev på dansk med norske innslag.
Nyere moderne norsk starter i 1814 med løsrivelsen fra Danmark og etableringen av Norge som stat. Dikteren Henrik Wergeland foreslo at ord fra norske dialekter skulle tas inn i skriftspråket, og at skrivemåtene skulle passe bedre med norsk uttale, for eksempel «hage» i stedet for dansk «have». Læreren Knud Knudsen stod for et omfattende arbeid med fornorsking av det danske skriftspråket. Knudsen ønsket at skriftspråket skulle ligge nær dagligtalen i byene, og hans arbeid bidro til riksmål, som senere ble bokmål. Et annet alternativ ble fremmet av Ivar Aasen, fra midten av 1800-tallet. Han laget et nytt skriftspråk landsmål (senere nynorsk) på grunnlag av norske dialekter. Dermed fikk vi to konkurrerende skriftspråk som i 1885 ble sidestilt av Stortinget i et vedtak som kalles jamstillingsvedtaket.
Fra 1900-tallet gikk de to norske skriftspråkene gjennom mange reformer, og lenge var det et mål at de skulle bli likere hverandre og i ytterste konsekvens forenes i ett skriftspråk, samnorsk. Forsøk på å komme nærmere dette målet vakte sterke motreaksjoner, og tanken om samnorsk ble i praksis skrinlagt på 1960-tallet. I 2002 ble målet om tilnærming mellom de to skriftspråkene offisielt fjernet.
I nyere moderne norsk har det også skjedd endringer i de norske dialektene. En trend er en viss utjevning mellom lokale dialekter, at noen dialekter blir likere hverandre. En annen trend, som på ingen måte er ny, er at endrede samfunnsforhold fører til endring i ordforrådet. Dette er nok den største endringen i dialektene i nyere moderne norsk. En mye omdiskutert side av den saken er omfattende bruk av engelske ord og uttrykk. Det kan være ord for ny teknologi eller andre nye fenomener, for eksempel chat og selfie, eller engelske ord og uttrykk kan erstatte norske.
Det har vært et språklig mangfold i Norge i hele den kjente språkhistorien. De samiske språkene har eksistert side om side med norsk så lenge vi har kunnskaper om det. Kvensk, romani og romanés har også lang historie i Norge. Siden 1970-tallet har det vært innvandring som har ført til et enda større språklig mangfold. Dette gjelder språk som står nær norsk, for eksempel svensk og dansk, og språk som er svært ulike norsk, som arabisk, tyrkisk og vietnamesisk. Det språklige mangfoldet har konsekvenser for norske dialekter, for ungdomsspråket og er en viktig og berikende del av norsk språkhistorie.
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 6.5.2025 kl. 08:46 ・ FINN-kode: 406501813
