Maybach 57

Unik norsk bil! 2006 Maybach 57 gått 64.000 km.

Vi tok en tur med både Maybach og Rolls Royce Phantom. En fantastisk opplevelse som vi ble nødt til å skrive en kort anekdote om:

-----------

Ett eller annet sted, langt der framme, spinner en V12-motor silkemykt. Tror jeg. Vi kunne like godt sittet i en elbil for den saks skyld, den enorme Rolls-Royce Phantomen er virkelig ikke bygget for å la unødvendige sanseinntrykk nå inn til passasjerene.

Ut på veien, forsiktig, dette er et fartøy med gode 2,5 tonn bruttotonnasje og flere nuller på prislappen enn jeg har lyst å tenke over. Men kjøreegenskapene gir ingen grunn til bekymring egentlig, den massive bilen er presis i bevegelsene og fjæringen er nesten overraskende fast - men det er kanskje mest fordi jeg hadde forventet en rullende vaniljepudding. Her har BMW-eierskapet virkelig gitt utbytte.

Det skal nevnes at jeg er utstyrt med en Sir i baksetet som ikke er absolutt er enig. "Fartsdumpene kjennes jo! Jeg hadde knapt trodd de skulle høres." Ham om det - dette er faktisk en Royce som innbyr til å kjøre selv. Sittestillingen i den høyreiste bilen er sikkert ikke mange centimetrene unna den i en SUV, og oversikten er fin.

De lyse trepanelene rundt om er - bokstavelig talt - hel ved, og kjærlig druknet i litre (gallons?) av klarlakk. Rattet er tynt og stort, og opereres best med følsomme fingertupper. Det er ikke i nærheten av sportslig, og det føles helt rett. Favorittdetaljen min er klokken midt i dashbordet, som likt nummerskiltene på James Bonds Aston DB5 spinner rundt for å avsløre en skjult navigasjonsskjerm. iDrive-kontrollen er like skjult, i sin egen liten skuff i midtkonsollet.

Phantomen er en tilbakelent kjøreopplevelse, men det betyr ikke at den mangler fartressurser. Når James (med Sirs tillatelse selvsagt) legger plattan i mattan, skyver det som et lokomotiv mens det snerrer behersket langt der framme.

Over i Maybach, og det blir snart klart at selv i det ypperste luksusbilsegmentet finnes det rom for store forskjeller. Estetikken innvendig er klart mer maskulin, spesielt i denne bilen med interiør i sort, pianolakk og kun noen helt få mørke edeltresbiter.

Detaljnivået er også overveldende. Fra de ørsmå Maybach-logoene i frontlysene til komplett instrumentering i innertaket bak, slik at Sir kan holde et diskret øye på framfarten. Kjøleskap finnes selvsagt om bord, så Sir kan holde seg forfrisket med schnapsglass i krystall - igjen med Maybach-logoen - og høyglanspolerte flysetebord. I det hele tatt vitner alt om at Mercedes-ingeniørene ikke sparte noen hensyn når de skulle lage den ultimate luksusbilen.

På veien oppfører den seg som en lett forstørret S-klasse, og det er utelukkende ment som et kompliment. Sir i baksetet er særs fornøyd, og mener at dette er fjæringskomforten han har ventet på. Maybachen svelger uanstrengt det verste av norsk infrastruktur uten å klage. James er muligens mer skeptisk til det softere oppsettet som gjør at det krenger noe mer - men snart finner vi knappen som strammer opp understellet noe, og harmonien er igjen tilbake.

Om Phantomen skjøv fra friskt så er denne enda et hakk hvassere. Det pinner på noe så friskt at det nesten er naturstridig, den oppgitte 0-100 tiden på 5,2 sekunder virker umiddelbart ganske så troverdig. Og her får heldigvis den 5,5 liter store dobbelturbo V12-eren brøle noe friere - men langt fra så mye at det blir sjenerende, selvsagt. Det skulle tatt seg ut!

For begge bilenes del snakker vi altså her om absolutt spitzenklasse, den ypperste måten å forflytte seg i total komfort langs landjorden. Allikevel er det sterkt ulike biler. Vi har med vilje ikke nevnt noe om eksteriørdesignet på bilene, der har du utvilsomt studert bildene og skaffet deg din egen oppfatning allerede.

Hvilken man foretrekker av disse to blir uansett en ren smakssak - i denne klassen eksisterer det ganske enkelt ikke noe slikt som et galt valg.