Bildegalleri
(1/3)
Giftblandersker og lensmannsmordere. Fra kriminalitetens historie i Østfold.
Til salgs
150 kr
Be om at selgeren sender med Fiks ferdig! Det er trygt, raskt, og du får varen levert til adressen din. Les mer
Beskrivelse av varen
Boken "Giftblandersker og lensmannsmordere. Fra kriminalitetens historie i Østfold." av Frank Kiel Jacobsen, Utgitt i 1990. 167 sider.
Selges for 150,- kroner
Porto: 69,- kroner (postnord)
"Noen av de uhyggeligste udåder i vår kriminalhistorie har funnet sted i Østfold fylke. Forfatteren tar for seg mange av de klassiske kriminalsaker fra Østfold: de grusomme Saxebøl-drapene, lystmorderen fra Ørje-Rødenes m.fl. Tidligere tiders avstraffelse var hard og nådeløs, med pinsler og lemlestelser før henrettelsen. Dette var en offentlig handling og hørte til de store folkeforlystelser. Forfatteren belyser etterforskningsmetodene og vår strafferettspleie inntil de moderne og humane prinsipper brøt gjennom i slutten av forrige århundre."
----------------------------------------------------------------------------
Saxebøl, 1808: Det var nyttårsaften. Månen skinte gjennom vinduet til stua på skysstasjonen i Saxebøl. Der inne lå en mann i dyp søvn, med ansiktet mot veggen.
På benken i stua, ikke mer en sju skritt unna den sovende mannen, lå en annen mann. Han var våken, og han hadde en øks i hånden.
Plutselig reiste han seg og gikk besluttsomt mot den sovende mannen. Et skritt, to, tre, fire-fem, seks, sju … så hogg han til.
Morgenen etter kom en bonde til skysstasjonen. Han banket på. Ingen svarte. Han tok i døra, fant ut at den var åpen, og gikk inn.
Den ellers så fredelige skysstasjonen var forvandlet til et blodig åsted. Ikke bare var mannen i sengen død – i et annet rom lå tjenestejenta og de to unge tjenesteguttene livløse med store øksehogg i kroppen.
Politimester Wulfsberg tar saken
Mordene på Saxebøl satte en støkk i befolkningen på østlandet. Fire drap på én natt var ikke akkurat hverdagskost.
Gjerningsmannen hadde ikke etterlatt seg noen spor, og ingen hadde sett eller hørt noe fra huset den natta. Ikke bare var saken brutal, den var også vanskelig å etterforske med tidens begrensede politiressurser.
Men i Christiania hadde man en allerede beryktet politimester: Jacob Wulfsberg.
Han hadde studert juss i København, vært byfogd og politimester i Christiania i seks år, og før det hadde han vært byfogd i både Tønsberg og Drammen.
Wulfsberg skrev ned forhørene han gjorde som politimester. Les papirene hans på Digitalarkivet
I sin tid hadde han blitt håndplukket for å reformere politivesenet i Christiania. Han brukte nye etterforskningsmetoder og skaffet seg informanter over hele byen som rapporterte til ham.
Tegning, by og fjord, sett fra en ås
Aller mest kjent var han for å kle seg ut og patruljere byen “undercover”. Det ble sagt at selv ikke hans egen tjenestepike kjente ham igjen når han hadde gjort seg flid med forkledningen.
Wulfsberg ble satt til å lede kommisjonen som skulle undersøke de brutale mordene. I Saxebøl-saken skulle Wulfsbergs moderne metoder komme til god nytte.
Jakten på morderen
Sammen med de to andre etterforskerne gikk Wulfsberg straks i gang med å forhøre seg i nabolaget. Der kom det fram at den døde mannen, Johannes Jensen, flere ganger hadde vist fram et skrin fylt med penger når han fikk besøk.
Og ganske riktig: på skysstasjonen fant etterforskerne et tomt pengeskrin. Sølvtøyet var også borte, og et par veldig fine støvler med fløyelskanter.
Rykteflommen i bygda sendte Wulfsberg i stadig nye retninger. Snart var den ene mistenkt, snart den andre – og til tross for systematiske forhør, var det ingen av ryktene som brakte dem noe nærmere drapsmannen.
Her ble det nødvendig med kraftigere skyts, skjønte Wulfsberg. Mens napoleonskrigene herjet i Europa og sørget for fattigdom og usikkerhet i befolkningen, var det særlig én ting som kunne lokke fram potensielle vitner: penger.
En dusør på 1000 riksdaler ble utlovet til den som kunne gi opplysninger som førte til at saken ble løst.
Lovnadene om dusør fikk flere vitner til å komme til kommisjonen med sine mistanker. En skredder ved navn Peter Weserstrøm, som det var kjent at hadde store økonomiske problemer, hadde plutselig betalt ned gjelden sin. Han hadde også solgt et par usedvanlig flotte skinnstøvler til en skomaker i Moss.
Tilståelsen
Kort tid etter de avgjørende vitneforklaringene ble skredderen Weserstrøm pågrepet. Først nektet han for å ha noe med de grusomme mordene å gjøre – men det var før han ble stilt til veggs av Christianias beryktede politimester.
Rettslokalet var bekmørkt da skredderen ble ført inn. Det var hengt opp draperier på veggene, slik at rommet liknet et kapell – et grep som var gjort med vilje, for å sette den rette stemningen for tilståelse.
Med en alvorstung mine gikk politimester Wulfsberg mot ham, la hånden på skulderen hans og sa med bydende røst: “Hvor var du på nyttårsnatten?”
Den redselslagne skredderen falt på kne, og svarte: “På Saxebøl, nådige herre!”
Wulfsberg og kommisjonen hadde fakket morderen. Weserstrøm tilsto alle fire mordene. Så var spørsmålet: Hvordan skulle den grusomme forbrytelsen straffes?
En lovens mann
Jacob Wulfsberg var riktignok en streng lovens mann, men han var også kjent for å være human og rettferdig. Han hadde blant annet vist stort engasjement for å hjelpe vanskeligstilte og få ungdom på skråplanet tilbake på rett kjøl.
Han hadde også vært involvert i saken mot Hans Nielsen Hauge, den kjente predikanten som hadde gitt myndighetene så mye bry med sin trofaste tilhengerskare. Da Hauge satt som fange på Akershus festning, var Wulfsberg blant de få som viste ham barmhjertighet og behandlet ham godt.
På Digitalarkivet kan du lese forhøret i saken mot Hans Nielsen Hauge, skrevet av blant annet Wulfsberg
Tegning, kyst, slottsbygning på et nes
Selv Mary Wollstonecraft, den berømte engelske forfatteren og kvinnesaksforkjemperen, skrev varmt om Wulfsbergs intelligens og gode natur etter at hun hadde vært på besøk hos ham etter en rundtur i Skandinavia.
Men denne gangen ble det ikke vist noen nåde. Morderen ble dømt etter tidens strenge lover, og Wulfsberg underskrev den brutale dommen: Skredderen skulle knipes fem ganger med glødende tenger, få høyre hånd avhugget, før hodet til slutt skulle hogges av.
Han slapp de glødende tengene og avhoggingen av hånden når tiden kom for henrettelsen, men hodet ble hogd av med øks. Sjelesørgeren som var sammen med ham under henrettelsen var tilfeldigvis Wulfsbergs egen sønn, som var prest.
Etter mordene på Saxebøl sluttet Wulfsberg i stillingen som politimester i Christiania. Han gikk inn i stillingen som sorenskriver i Eiker, og ble utnevnt til justisråd.
Selv etter at han hadde blitt gammel ble Wulfsberg tilkalt som eksperthjelp i vanskelige saker. I 1814 var han med på å fakke den notoriske postrøveren Brede Nord.
Wulfsberg døde som en høyt ansett embetsmann i 1826, 78 år gammel, og etterlot seg et helt annet politivesen enn det han hadde overtatt i 1802.
- - - -
Lensmannsmordene på Vågård var en hendelse der to lensmenn ble myrdet på et tjenesteoppdrag. Hendelsen utspant seg i den lille grenda Vågård, et lite stykke nord av Hønefoss, den 22. august i 1926. Lensmannsmordene og Nittedalsmordet i 1920 er i ettertid blitt stående som to av de største kriminalsakene i Norge før andre verdenskrig.
Geografien
Vågård eller Vågårdsgrenda var tidligere del av den tidligere kommunen Norderhov, som fra 1. januar 1964 ble sammenslått med de tidligere kommunene Tyristrand, Ådal, Hønefoss og Hole til den nye storkommunen Ringerike (Buskerud). Vågårdsgrenda, som tar navn etter den tidligere storgården Vågård (gnr. 92), som for lengst er delt i flere bruk, ligger i bygda som lokalt kalles Haugsbygd, tidligere også Vangsfjerdingen og Vangsbygd, men regnes ofte som nærmere knyttet til Ytre Ådal, som grenda grenser mot. Vågårdsgrenda grenser også mot Eggemoplatået, en enorm sammenhengende israndavsetning etter siste istid, som da og nå preges av gran- og furuskog. Hele dette området ligger altså i trianglet mellom Ådalselva (Begnas løp mellom Sperillen og Hønefoss) og Randselva, som møter Ådalselva like under den 22 meter høye Hønefossen (midt i byen).
Hendelsesforløpet
Opptakten var en forbryterjakt på to ukjente skapsprengere, som fra april og utover til siste halvdel av august i 1926 hadde begått en rekke grove tyverier og skapsprengerier rundt om på Ringerike, og før den tid også andre steder på Østlandet. Om kvelden 21. august hadde de to forbryterne brutt seg inn hos landhandler Vegger Strømmen ved Søndre Røste i Ådal, der de hadde forsøkt å sprenge et pengeskap, men mislyktes i det og stjal med seg sjokolade, dynamitt og to morakniver i stedet. De skal har rømt fra stedet via Ådalselva i en stjålet robåt og senere på kvelden ha tatt seg opp fra elva og til ei hytte ved Heensbrenna i Vågårdsåsen.
Politiet ble kontaktet og lensmann John Solumsmoen fra Haug tok opp jakten på forbryterne, sammen med politibetjent Grylling, men de måte gi seg i 3-tiden om natten, etter å ha fulgt etter tyvene opp mot Vågårdsåsen. Da jakten skulle fortsette i bedre lys litt senere på morgenen måtte Grylling melde forfall, siden kona hans var gravid og skulle føde, så lensmann Oluf Aalde i Norderhov kom med i hans sted.
Solumsmoen og Aalde, som begge var ubevæpnet og kun bar politikølle, kom over forbryterne i 19-tiden om søndagskvelden. Det endte med et basketak og begge lensmennene mistet livet. Da lensmennene ikke var kommet tilbake i løpet av dagen ble det sendt ut letemannskaper i 16-tiden neste dag. Klokken 17.25 gikk det ut melding om at de var funnet i skogen, like bortenfor gården Vågård i Haug sogn. Solumsmoen var skutt i hjertet og påført to knivstikk i halsen, samt fått strupen skåret over. Han var død. Aalde var skutt to ganger gjennom høyre lunge og i pannen, men han var fortsatt i live da letemannskapene fant dem. Lege ble tilkalt, men livet sto ikke til å redde. Lensmann Aalde mistet bevisstheten i 22-tiden og døde klokken 04.50 på morgenen tirsdag 24. august. Aalde rakk imidlertid å forklare hva som hadde skjedd og å gi en beskrivelse av de to karene før han døde, men han kunne ikke gjøre rede for hva som hadde hendt med Solumsmoen. Saken var på alle avisforsider rundt om i landet, og skal ha figurert på VGs forside i ti dager i strekk. I begravelsen etter Aalde og Solumsmoen i Hønefoss kirke møtte det fram 2 000 mennesker, inkludert daværende finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen.
Først fire dager senere fikk politiet kjennskap til hvem den ene av de to forbryterne var, nemlig svensken Anton Emanuel Oscar Svensson[1] (født 31. desember 1891 i Kyrkefalla i Skaraborgs län, nå Västra Götalands län, død 23. oktober 1926 ved Skolleborg), alias «Harald Fredrik Ekløv», alias «August Wilhelm Johansson» og kalt «Östa-Linas Pojk». Han ble, for første gang i norsk rettshistorie, identifisert som hovedmannen ved hjelp av fingeravtrykk.[2] Først etter fjorten dager klarer de også å identifisere sistemann, og den 7. september slår etterforskerne fast at det er den nitten år gamle nordmannen Henning Sigurd Madsen (født 22. september 1907 i Hokksund, Buskerud). Det sto i avisen at foreldrene hans under avhøret hadde vært usedvanlig vrange og vriene.
De vevet seg straks inn i en rekke selvmotsigelser. Deres sønn Henning Sigurd har fått en meget mangelfull skolegang og har siden 14-15 årsalderen stadig gått og slengt.
Dagbladet
Parallelt med etterforskningen ble det satt i gang en storstilt leteaksjon etter morderne, som foregikk over store deler av Østlandet. De ble funnet i Skodsborg i Aremark, to måneder senere. Forut for det hadde morderne klart å ta seg uoppdaget til Sverige, der Svensson hadde en kjæreste (Gina Olsen, som han visstnok hadde barn med). Mellom 200 og 300 mann deltok i jakten på morderne, sammen med politihunder. Under jakten flyktet Anton Svensson mot Skolleborg. Der ble han omringet, men han rakk å ta livet sitt før de tok ham. Han skøyt seg selv i pannen. Madsen ga opp med det samme og var alt ført i varetekt. Han ga opp uten motstand og ble siden dømt til livsvarig fengsel for mordene og 28 andre forbrytelser forut for drapene. Madsen slapp imidlertid ut igjen mot slutten av 1930-tallet, men kom i fengsel på nytt for nye straffbare forhold og satt fengslet til 1946. Da ble han rehabilitert. Han stiftet senere familie og fikk to barn. Familien bosatte seg i Hokksund, og der døde han den 7. juni 1986, under navnet Henning Sigurd Andersen.
«To mistenkelige personer»
I 1933 utga journalisten og forfatteren Gunnar Larsen boka To mistenkelige personer om lensmannsmordene på Vågård. Han hadde fulgt saken som reporter for Dagbladet. Femten år senere, i 1949 startet Tancred Ibsen innspillingen av filmen med samme navn, men Madsen, som da hadde sonet ferdig dommen og var løslatt med ny identitet, gikk rettens vei for å få stoppet filmen. Han fikk medhold i byretten i Oslo i oktober 1950, men Norsk Film anket saken. Under ankebehandlingen i 1952 fikk imidlertid også Madsen medhold av Høyesterett. Filmen ble derfor stoppet. Først nærmere femti år senere ble filmen vist for første gang offentlig. Da ble det ansett at hensynet til personvernet ikke lenger tilsa at filmen ikke kunne vises. Filmen ble først vist offentlig i 1999.
- - - -
Sofie Johannesdotter (født 24. august 1839 i Ärtemark, Dalsland i Sverige, død 22. februar 1876 i Halden) var en svensk-norsk giftmorderske, bosatt og virksom i Norge.
Bakgrunn
Sofie Johannesdotters foreldre var fattige husmannsfolk og hennes teoretiske utdannelse var mangelfull selv til 1800-tallet å være. Først i sitt 15. år lærte hun å lese som forberedelse til konfirmasjonen. Denne siste begivenhet inntraff i 1854, med karakteren «mindre godt». Hun kunne lese og skrive, men manglet forøvrig teoretiske kunnskaper.
I 1867 emigrerte hun til Norge. Etter en tid på bomullsspinneriet i Halden fikk hun i 1868 arbeide som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang i Halden.
Forbrytelse
Sofie Johannesdotter kom raskt på kant med sine medtjenere i grossererens hus, og en rekke av dem skal ha sluttet i tjenesten på grunn av Sofies oppførsel. Gjennom mesteparten av sin tjenestetid stjal hun fra sin arbeidsgiver.
Den 16. oktober 1869 myrdet hun en annen av tjenerne i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk utblandet i en kopp te. Giften hadde Sofie fått sendt fra sin søster i Sverige. Motivet skal ha vært krangel; de to var ikke venner. Maren hadde akkurat sagt opp og skulle forlate tjenesten få dager senere for å gifte seg.
Den 12. oktober 1872 ga Sofie sin arbeidsgiver Cathinka Elisabeth Foyn Wiel (fru Stang) arsenikk, men først den 16. oktober døde husfruen av forgiftningen. Motivet ser ut til å ha vært hat; fru Stang hadde gjentatte ganger forsøkt å gi Sofie sparken, men grossereren hadde hver gang intervenert til Sofies fordel. Sofie hadde flere ganger sagt til andre ansatte i huset at noen burde drepe fru Stang.
Den 10. oktober 1874 ga hun sin arbeidsgiver Niels Anker Stang arsenikk, han døde samme kveld. Grossereren hadde endelig oppdaget at Sofie stjal fra ham, og hadde besluttet å la henne gå. Dette ble nå forhindret.
Den 18. januar 1875 ga hun den 16-årige Mathilde Wiel arsenikk, men piken døde ikke av giften. Hun hadde imidlertid mén av forgiftningen resten av livet. Mathilde var fra Eidsberg, men bodde i Halden hos sin slektning, fru Stang, i forbindelse med skolegang. Motivet for dette drapsforsøket ser ut til å ha vært at Sofie var blitt satt til å pleie Mathilde under en influensa, og at hun ville kvitte seg med denne arbeidsoppgaven. Mathilde Wiel levde til 1903, og giftet seg med en svensk-amerikansk metodistprest. Hun skrev flere kristne sanger. Den mest kjente er "Si allting til Jesus".
Den 10. februar 1875 tente Sofie på huset etter først å ha flyttet sine egne eiendeler ut. Hele huset brant ned, men ingen personer kom til skade.
Etterforskning
Sofie Johannesdatters arrestasjon fulgte vesentlig på grunnlag av rykter. Den 23. mars 1875 ble gravene til grossereren og hans hustru åpnet, og likene fraktet til Ebenezer Sykehus i Halden for obduksjon. Sofie ble dagen etter ført til sykehuset og konfrontert med likene. Hun tilsto da mordene på sine to arbeidsgivere.
Obduksjonen viste rikelige mengder med arsenikk i de to likene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også mordet på Maren Johannesdatter og mordforsøket på Mathilde Wiel. Likeledes tilsto hun brannstiftelsen og tallrike små tyverier hun hadde begått hos grossereren. Hun var også mistenkt for å ha myrdet en gartner, sin egen far, samt for et mordforsøk på en eldre frøken, men benektet disse til sin død.
Den 12. mai 1875 ble Maren Johannesdatters lik gravet opp og analysert for arsenikk.
Den 19. juli 1875 ble Sofie Johannesdotter dømt til døden etter kriminallovens (1842) § 14-1. Den 6. november 1875 ble dødsdommen opprettholdt i Høyesterett. Den 27. november 1875 resolverte kong Oskar II at dødsdommen skulle utføres.
Den 18. februar 1876 ble Sofie Johannesdotter halshugget på Borgermesterløkken i Halden. Skarpretteren var Theodor Larsen, og dette var hans tredje forretning. I fengslet hadde Sofie hatt lange samtaler med presten, og var blitt en kristen. Da henrettelsen skulle skje, leste Sofie høyt fra den svenske salmen «Källan», før hun tok presten i hånden, og sa farvel med disse ordene: «Nå går jeg hjem til Jesus, jeg!»
NB: Knappen for å vise hele beskrivelsen har kun en visuell effekt.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 24.11.2025 kl. 14:30 ・ FINN-kode: 322676812
