Bildegalleri
Knut Hamsun: "Vagabundentage" (1956)
Til salgs
50 kr
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt - Synlig brukt
Boken "Vagabundentage" av Knut Hamsun. Utgitt i 1956 i bokserien "Meisterwerke der kleinen Form" nr. 857. 67 sider.
Selges for 50,- kroner.
Porto: 38,- kroner.
------------------------------------------------------
Knut Hamsun er en av Norges fire nobelprisvinnere i litteratur, og det er unison enighet om at han må regnes som en av Norges fremste forfattere til alle tider. Internasjonalt er det bare Henrik Ibsen som er bedre kjent.
Knud Pedersen kom fra små kår og flakket mye omkring før han 1890 fikk sitt litterære gjennombrudd med den skjellsettende romanen Sult – en av de første genuint moderne romaner i europeisk litteratur og en forløper for 1900-tallets modernisme. Hans forfatterskap kan deles i tre faser, en “ny-romantisk” og sterkt subjektiv (1890–98), en overgangsfase der han utprøver ulike holdninger, former og sjangere (1898–1912) og en siste sosialkritisk fase med satiriske samfunnsromaner.
Hamsun var en språklig fornyer og en stilist av høy rang. Han la vekt på det ubevisste sjeleliv og det motsetningsfylte nåtidsmennesket og foregrep mange av Freuds teorier. Som erotisk psykolog rager han høyt, og tragisk eros er et hovedmotiv. En gjennomgangsfigur i forfatterskapet er landstrykeren, som etter hvert blir stående i kontrast til den idealiserte bonden. Med årene fremstod Hamsun som en krass kritiker av kapitalismen og “den moderne tid” ut fra et antiliberalt, antidemokratisk og reaksjonært samfunnssyn, som i 1930-årene førte til at han fattet sympati for den nazistiske ideologi. Men tross den uenighet som har hersket i ettertid så vel om hans forhold til nazismen som om prosessen mot ham, er det ingen tvil om hans litterære storhet.
Garmotræet i Lom har lenge vært regnet som Hamsuns fødested, men nyere forskning tyder på at han er født på Skultbakken i Vågå. Faren kom fra små kår med mange omvandrende bygdehåndverkere i slekten. Mennene hadde ord på seg for å være rastløse, og Hamsun kan ha fått sitt “landstrykerblod” i arv fra farsslekten. Som faren kom også moren fra en gammel gudbrandsdalsætt, som tidligere hadde vært blant de rikeste og mektigste i dalen. I de siste generasjonene hadde det imidlertid gått tilbake med den. Slektsbevisstheten var likevel levende, og det var især morfaren som formidlet den videre til Knut Hamsun.
Da Hamsun ble født, drev faren et småbruk samtidig som han reiste omkring som skredder. Men økonomien var trang, og sommeren 1862 flyttet familien til Hamarøy i Salten, der faren overtok som forpakter av den lille gården Hamsund samtidig som han fortsatte som skredder. Eier av gården var morens storebror, Hans Olsen. Han bestyrte prestegården, drev handel, betjente det lokale postkontoret og stod for driften av biblioteket på det nærliggende Presteid. Da Hamsun begynte på skolen, bodde han i perioder hos morbroren, og fra 12-årsalderen av flyttet han dit for godt. Her ble han satt til forefallende arbeid av ulikt slag, bl.a. som kontorhjelp. Olsen var ungkar og barnløs, arbeidsom og gudfryktig og holdt nevøen strengt. Som voksen beskrev Hamsun ham som sin barndoms “onde ånd”, og så sent som 1945 hevdet han at onkelen sultet og tyranniserte ham. Flere har forsøkt å forklare trekk ved Hamsuns karakter, bl.a. hans sterke motvilje mot autoriteter, i lys av forholdet til morbroren. I senere tid er det blitt hevdet at hans følelse av å bli sviktet av foreldrene kan ha vært vel så viktig.
14 år gammel drog Hamsun alene tilbake til Lom, der han ble konfirmert og arbeidet som betjent i butikken hos sin fadder. Motivene for å vende tilbake er uklare, men sannsynligvis har han følt en uklar dragning mot sitt fødested. Senere hevdet han at han var “døl” av opprinnelse. Men størst betydning for hans forfatterskap og hans senere utvikling har utvilsomt barndomsårene i Nordland hatt. Han følte seg tiltrukket av havet og likte å ferdes omkring alene i skog og mark, og hans senere skildringer av nordnorsk natur og miljø vitner om en sterk kjærlighet til folk og landskap i Nordland. Det er derfor ikke uten grunn at folk nordpå regner ham som sin forfatter.
Etter oppholdet i Lom vendte Hamsun tilbake til Nordland og fikk stilling som handelsbetjent hos handelsmann Walsøe på Tranøy. Etter ett års tid ble han sagt opp fordi Walsøe fikk økonomiske problemer, og de følgende årene drev han med litt av hvert. I flere perioder reiste han omkring som kramkar, og vinteren 1876/77 var han skomakerlærling i Bodø. Høsten 1877 ble han tilsatt som lærer i Bø i Vesterålen, og ett år senere ble han lensmannsbetjent samme sted. Her ble han værende til sommeren 1879 da han, etter å ha henvendt seg til den rike handelsmann Zahl på Kjerringøy og mottatt et større pengebeløp fra ham, brøt opp og reiste sørover med planer om å gjøre karriere som forfatter. Da hadde han allerede utgitt tre bøker som han senere ikke ville vedkjenne seg, og som heller ikke har inngått i de ulike utgavene av hans samlede verker. Særlig litterær verdi har da heller ikke disse ungdomsskriftene, selv om man i ettertid kan se de første tegn på at et stort litterært talent ligger i kim.
Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland, utgitt i Bodø 1877 under navnet Kn. Pedersen, er en forvekslingshistorie om husmannsgutten som viser seg å være rikmannssønn, og som når dette kommer for en dag, får storbondens datter – en fortelling skrevet over samme mønster som de skriftene Hamsun kolporterte som kramkar. Samme år kom det fortellende diktet Et gjensyn, en romantisk historie om en tysk eneboer som bor i en hule ved norskekysten, besatt av skyldfølelse ved tanken på at han har drept sin elskede. Langt den beste og mest interessante av Hamsuns tenåringsverker, kortromanen Bjørger, utkom i Tromsø året etter. Med et brødrepar i sentrum utfoldes allerede her noen av det voksne forfatterskapets gjennomgangsmotiver: den tragiske kjærligheten, outsidertilværelsen og naturen som trøst og tilflukt. Både stilen og oppbygningen er mer selvstendig enn i de to første tekstene. Senere er det funnet to andre utrykte tekster fra Hamsuns ungdomsår, diktet Lurtonen (utgitt 1995) og et kort romanfragment, utgitt med kommentarer under tittelen Romanen om Reban i 1997.
Oppbruddet fra Bø er starten på et mangeårig landstrykerliv der Hamsun forsøkte seg i en rekke yrker uten noen gang å gi opp håpet om å bli dikter. Mens opplevelsene i ungdommen gav stoff til hans senere nordlandsromaner, er det erfaringer fra hans vagabonddager som ligger til grunn for de mange landstrykerfigurene, både i hans tidlige og senere bøker. I første omgang havnet han i Øystese i Hardanger på vei til København med den sterkt Bjørnson-inspirerte fortellingen Frida (manuskriptet er blitt borte), som han ønsket å overrekke personlig til Frederik Hegel i Gyldendal forlag i København. I Øystese skaffet han seg et noe tvilsomt ry da han skrev et avisinnlegg der han kritiserte kirkelydens måte å synge salmer på – det første av mange polemiske utfall som han gjennom årene skulle komme med.
Da Hamsun troppet opp i Gyldendal like før jul 1879, ble Frida prompte refusert, og han drog skuffet til Kristiania. Oppholdet der stod i sulten og fornedrelsens tegn og utgjør sammen med senere Kristiania-opphold det selvbiografiske grunnlaget for gjennombruddsromanen Sult. Bjørnstjerne Bjørnson var en av den unge Hamsuns store litterære forbilder, og han oppsøkte denne på Aulestad. Men Bjørnson viste liten tro på at Hamsun hadde noen litterær fremtid og skaffet ham en stilling som veiarbeider på Toten.
Her tilbrakte Hamsun de neste to årene, holdt sine første litterære foredrag og fikk publisert artikler i lokale aviser. Med pengestøtte fra bekjente drog han januar 1882 til Amerika. Etter et kort opphold i New York, som fascinerte ham dypt, reiste han videre til Wisconsin. Med et anbefalingsbrev fra Bjørnson oppsøkte han Rasmus B. Anderson, professor i skandinavisk ved universitetet i Madison. Han fremla planer om å holde litterære foredrag for sine utvandrede landsmenn, men Anderson syntes han var vel storsnutet og avviste ham. Derfra drog Hamsun til den nærliggende småbyen Elroy, dit en av hans eldre brødre hadde utvandret. Her arbeidet han i butikk og som landarbeider og holdt flere foredrag om litterære og religiøse emner som vakte betydelig oppsikt.
Etter et kort opphold i præriebyen Madelia, der han ble kjent med forfatteren og unitarpresten Kristofer Janson, flyttet han til Minneapolis og ble Jansons sekretær og medhjelper. Som ung var Hamsun opptatt av religiøse spørsmål, og han holdt også prekener i Jansons sted når denne var ute og reiste. Årene hos morbroren hadde vaksinert ham for godt mot pietismen. De liberalsinnede unitarene var mer etter hans hjerte. Som venstresympatisør engasjerte han seg også i de norskamerikanske venstretilhengernes innsamlingsaksjoner til støtte for venstreopposisjonen frem mot riksrettsaken 1884. Han skrev flittig under hele Amerika-oppholdet, men publiserte bare noen småstykker, bl.a. den Bjørnson-inspirerte fortellingen Fra Dalene. Viktig for hans litterære utvikling var det rikholdige biblioteket til Janson, som rommet alt fra de store russiske romanforfatterne til indisk og kinesisk filosofi, samt hele den amerikanske samtidslitteraturen. Etter å ha vært plaget av sykdom i flere måneder, vendte han hjem til Norge i august 1884. Han fryktet for at han skulle dø av “løpsk tæring”, men det viste seg at sykdommen bare var en hard bronkitt, og han drog til Aurdal i Valdres for å komme til hektene i den friske fjelluften.
I Valdres arbeidet han på det lokale postkontoret og gjenopptok skrivevirksomheten. Han fikk trykt novellen Et Livsfragment (“Af en ung, ukjendt Forfatter”) i Dagbladet desember 1884. Fra Valdres-tiden stammer også en “avhandling” om Seneca og Paulus, artikkelen Kristofer Janson i Amerika og artikkelserien Fra Amerika, som ble offentliggjort under pseudonymet Ego i Aftenposten, samt en lengre artikkel om Mark Twain under fullt navn i Ny illustreret Tidende og reportasjeartikkelen Fra en Indianerleir under merket Ego i Aftenposten. Spesielt den selvbiografiske skissen Paa Tourné, som gir en selvironisk skildring av en litterær foredragsturné (trykt i Dagbladet juni 1886), peker frem mot hans senere forfatterskap. Forut for dette hadde Hamsun reist omkring med et foredrag om Strindberg, med blandet suksess. I denne perioden oppholdt han seg også flere ganger i Kristiania, hvor han levde under kummerlige forhold. Som hans første Kristiania-opphold i 1880 kom også disse oppholdene til å tjene som bakgrunn for Sult.
Kort etter vendte Hamsun tilbake til Amerika og arbeidet de første månedene som trikkekonduktør i Chicago. I mai 1887 drog han til Minneapolis, der han oppsøkte Janson på nytt. Viktigere for hans litterære og idémessige utvikling ble imidlertid møtet med en krets litterært interesserte venstrefolk som var aktive i avholdsbevegelsen, og ikke minst møtet med den svenske journalisten Victor Nilson, som han diskuterte Balzac, Flaubert, Zola, Strindberg og J. P. Jacobsen med, og som må regnes som en av hans første litterære rådgivere. På dette tidspunkt var Hamsun positivt innstilt til realismen og naturalismen, og både før og senere skrev han tekster som bar preg av dette. Om sommeren arbeidet han som landarbeider, og erfaringene med dette nedfelte seg senere i novellene Zachæus og Paa Prærien. Tilbake i Minneapolis holdt han en rekke foredrag, men publiserte lite. Et interessant intermesso i hans idémessige utvikling er de anarkistsympatier han utviklet på denne tiden. Disse ble styrket da noen amerikanske anarkister, sannsynligvis uskyldig dømt, ble henrettet i Chicago. Med sørgebånd på jakkekraven til minne om denne hendelsen reiste Hamsun tilbake til Europa med den danske amerikabåten Thingvalla sommeren 1888.
Etter sitt andre Amerika-opphold drog Hamsun direkte til København, der han leide seg inn på et trangt kvistværelse. Han levde i ytterste fattigdom mens han skrev på det som senere skulle bli romanen Sult. Påskyndet av Edvard Brandes ble et første utdrag, det såkalte Sult-fragmentet, publisert anonymt i det danske tidsskriftet Ny Jords novemberhefte. Det vakte stor oppsikt, og det ble snart kjent hvem forfatteren var. I desember 1888 og januar 1889 holdt Hamsun to foredrag i Studentersamfundet i København, som han omarbeidet og utgav som bok på Philipsen forlag samme vår. Fra et kulturaristokratisk ståsted leverer han i Fra det moderne Amerikas Aandsliv en flengende kritikk av amerikansk kultur og politikk. Fremstillingen er ensidig, fordomsfull og sterkt subjektiv, med kraftige utfall mot så vel diktning som journalistikk og med en grunnleggende skepsis til moderne demokratiske ideer, slik de ble praktisert i Amerika.
Etter utgivelsen arbeidet han videre med Sult, dels i Danmark, dels i Norge, samtidig som han skrev diverse artikler, bl.a. om Strindberg, hvis livs- og samfunnssyn han stilte seg positivt til, og om Fridtjof Nansen, hvis bragder han drev gjøn med. Høsten 1889 fikk han trykt 11 artikler der han hudflettet sin gamle erkefiende, pietistpresten og venstrepolitikeren Lars Oftedal. I desember samme år utgav Bergens-forleggeren Mons Litleré artiklene i bokform. I disse årene leste han også Dostojevskij, som han satte høyt. Han gjorde seg samtidig kjent med Schopenhauers og Nietzsches tanker, som fikk stor betydning for hans senere litterære utvikling. Schopenhauers pessimistiske livsfilosofi tiltalte ham kanskje mest, i alle fall i de senere år, og var den eneste filosof han leste gjennom hele livet. Hos Nietzsche var det især vitalismen, vekten på det irrasjonelle og ideen om “der grosse Einsame” han følte seg tiltrukket av. Hamsuns antidemokratiske ideer kan også føres tilbake til Nietzsche. Like før Hamsun kom til København, hadde Georg Brandes introdusert Nietzsche i et foredrag, og det var Brandes' bilde av Nietzsche Hamsun forholdt seg til. Brandes hørte for øvrig også til den unge Hamsuns store forbilder.
5. juni 1890 utkom Sult, som setter et skille ikke bare i norsk, men også i europeisk litteraturhistorie. Det er en av de første genuint moderne romaner, og både tematisk og fortellerteknisk foregriper den 1900-tallets modernisme. Sult er en sterkt subjektiv roman om en dikter-in-spe som går omkring i Kristiania og sulter. I en intens og dypt original stil skildres hovedpersonens kamp for å overleve fysisk og mentalt. Handlingen er innskrenket til noen korte måneder og er underordnet beskrivelsen av de indre, sjelelige tilstandene. Sult-motivet er ikke bestemt av noen sosial tendens, men tjener som foranledning til å skildre moderne fremmedgjøring og ubevisst sjeleliv. Sulten kan også oppfattes som et bilde på den mangeltilstand som oppstår når Gud er død og tilværelsen tømt for mening. Tilbake står “hin Enkelte” som i ubendig tross setter seg opp mot sin skjebne. Som dikter forsvarer hovedpersonen seg ved hjelp av sin språklige fantasi, sitt rollespill og ved å skjule sin elendighet bak en åndsaristokratisk maske. Romanen bygger bl.a. på inntrykk fra den gang Hamsun selv gikk omkring i Kristiania og sultet, men er helt løst fra det selvbiografiske. Boken kom på Philipsen forlag og ble en stor sensasjon, men kritikken var blandet, og Georg Brandes mente at den var “monoton”, noe som såret Hamsun. Samme år ble det trykt et utdrag av boken i et tysk tidsskrift.
Etter utgivelsen oppholdt Hamsun seg et halvt års tid i Lillesand. Her skrev han programartikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv, som ble trykt i Samtiden, der han utdyper sine ideer om en moderne psykologisk diktning. Han avfeier realistenes type- og samfunnsdiktning, som han vil ha erstattet med skildringer av sjelelige tilstander og “individuelle Tilfælder”, bl.a. i den berømte formuleringen om “de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaagtet paa de afsides Steder i Sjælen, den Fornemmelsernes uberegnelige Orden, det delikate Fantasiliv holdt under Luppen, disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv”.
1891 reiste han på turné med tre litterære foredrag, der han utdypet sine synspunkter samtidig som han i sterkt polemiske vendinger angrep de etablerte dikterne og deres “samfunnsreformatoriske” litteratur. Verst gikk det utover Ibsen, som overvar et av foredragene i Kristiania, men også Lie og Kielland fikk unngjelde. Størst sans hadde Hamsun for Bjørnson, men mer for mennesket enn for dikteren. I romanen Mysterier fra 1892 satte han sine ideer ut i praksis. I skikkelse av Nagel, som kommer til en småby iført gul, avstikkende drakt og med en fiolinkasse med skittentøy, for deretter å sette byen på ende og til slutt begå selvmord, skildrer han det fremmedgjorte nåtidsmenneske, “Tilværelsens Udlending”, på en enda mer moderne måte enn i Sult. Etter foredragene ble Hamsun beskyldt for å være en sjarlatan, og portrettet av Nagel kan oppfattes som et svar på dette. Som bløffmaker går Nagel forfatteren en høy gang, og både de fiktive personene og leserne er i villrede om han virkelig mener det han hevder. Om seg selv sier han at han er en “levende Motsetning”, og romanen kan leses som et identitetsdrama, med dobbeltgjengermotiv og trekk fra både kriminal- og kjærlighetsromanen. I samtiden fikk boken blandet kritikk, sannsynligvis fordi den brøt for sterkt med tidens romanestetikk.
Mer tradisjonelle er de to realistiske tendensromanene Redaktør Lynge og Ny Jord. Den siste ble skrevet i Paris, dit Hamsun flyttet våren 1893 og bodde et par år. Her vanket han i skandinaviske kretser og møtte bl.a. Strindberg. Mot slutten av oppholdet begynte han på en nordlandsroman, men følte at han måtte hjem for å kunne skrive den ferdig. Han drog til Kristiansand og avsluttet arbeidet med Pan, som utkom 1894. Pan er et prosalyrisk mesterverk som Hamsun selv hevdet var skrevet i Rousseaus ånd. I samtiden ble den lest som et nyromantisk naturevangelium og en høysang til Kjærligheten og “Nordlandssommerens evige Dag”. Den handler om løytnant Glahn som slår seg ned i en hytte på kanten av en skog i et lite samfunn i Nordland, der han møter kjærligheten i skikkelse av ungpiken Edvarda, den stedlige handelsmatador Macks datter. Det blir hans skjebne, for Glahn elsker drømmen om kjærligheten høyere enn han elsker Edvarda, og av angst for å bli bundet flykter han på nytt – til India. I en epilog får vi vite at han provoserer en jaktkamerat til å skyte seg. Hamsun utnytter mye mytisk stoff i romanen, især fra sagnkretsen omkring skogguden Pan. I ham personifiseres det erotiske motivet der han sitter i toppen av et tre og ler av Glahn når han befinner seg i kjærlighetens vold. Med Pan fikk Hamsun sitt definitive gjennombrudd.
Etter Pan fullførte Hamsun en dramatisk trilogi – Ved Rigets Port, Livets Spil og Aftenrøde – med et sterkt individualistisk budskap og mye nietzschiansk tankegods. I samtiden ble skuespillene oppført både i inn- og utland, bl.a. i Moskva, men både denne trilogien og senere dramatiske arbeider som Munken Vendt, Dronning Tamara og Livet i vold vitner om at Hamsun ikke hadde sin styrke som dramatiker. Han la da også etter hvert skuespillkunsten for hat, og hans egne dramaer er i senere tid bare blitt oppført ved sjeldne anledninger. Fra samme periode som trilogien stammer også hans første novellesamling, Siesta, 1897. Både denne og de etterfølgende, Kratskog fra 1903 og Stridende liv fra 1905, rommer en blanding av nyskrevne og tidligere publiserte tekster som senere er omarbeidet. Den velkjente Hamsun-stilen utfoldes også i novellene, og flere av de beste er perler av glitrende skrivekunst og på nivå med hans mer kjente romaner.
Den høye produktiviteten til tross gav Hamsun i årene frem mot 1900 ofte uttrykk for en lede ved diktningen. “Litteratur glæder ikke (nej glæder ikke virkelig) nogen mer. Litteraturen det er bare bøger,” skrev han således i et privatbrev. Tilsvarende synspunkter fremla han også i foredraget Mod Overvurdering af Digtere og Digtning fra 1897. Fortsatt levde han et rastløs liv, med skiftende oppholdssteder, plaget av depresjoner, til dels også med alkoholproblemer, som en kort tid ble holdt i sjakk da han våren 1898 giftet seg med den unge, vakre og fraskilte Bergljot Goepfert, en overklassekvinne fra Trondheim. Fra den første tiden med henne stammer de berømte Feberdigte, som vitner om en mann som befinner seg i erotisk rus. I forlengelse av bryllupsreisen, som gikk til Valdres, skrev Hamsun ferdig Victoria, en av de sterkeste og vakreste kjærlighetsromaner i norsk litteratur, selv om den handler om en ung mann som velger drømmen og diktningen fremfor kjærligheten. Det er en roman om kjærlighet på tvers av klasseskiller, men Hamsun utnytter dette motivet fra skillingsvisene og triviallitteraturen på en original og mesterlig måte. Møllersønnen Johannes får aldri sin “prinsesse”. Hun gifter seg med en annen og dør, men før sin død får hun bekjent sin evige kjærlighet til Johannes. I Victoria fastholdes den uoppnåelige kjærligheten, og det er nettopp den som forløser hovedpersonen som dikter.
1898 mottok Hamsun sitt første stipend, og senhøstes samme år drog han sammen med sin hustru til Finland. De oppholdt seg i Helsingfors frem til september 1899 da de sammen begav seg ut på en reise gjennom Russland til Kaukasus og Tyrkia. Allerede under Finlandsoppholdet begynte ekteskapet å slå sprekker, noe som bl.a. viser seg gjennom Hamsuns noe syrlige omtale av hustruen som “sitt reisefølge” i reiseskildringen I Æventyrland, der han formidler inntrykk fra reisen. Alle forsøk på å redde ekteskapet var forgjeves – også datteren Victoria, som ble født 1903, og den nybygde villaen i Drøbak, som de flyttet inn i 1905. Hamsun var mye på farten og levde til tider et hektisk kaféliv med stort pengeforbruk og påfølgende økonomiske problemer. Ekteskapet ble offisielt oppløst 1908.
I reiseboken finner vi de første klare sporene som peker mot en nyorientering i Hamsuns liv og diktning. Her stiller han østlig mystikk og livsvisdom, et liv i nøysomhet og kontemplasjon, opp mot vestlig industrialisme og materialisme og en oppjaget bykultur. Han befinner seg “forunderlig vel tilmote” sammen med bøndene i Kaukasus, og de avsides landsbyene og synet av fjelltoppene minner ham om barndommens Nordland. Fantasi og myte spinnes sammen til en myte om en opprinnelig livsform der østerlendingene og de gamle nordlendingene fremstår som bærere av de dyder som har gått tapt i den vestlige sivilisasjonen. Tittelen henviser således til både Kaukasus og Nordland, og spenningen mellom rastløst byliv og landlig ro blir et bærende element i mye av det Hamsun senere skrev. På det personlige plan vekket møtet med Kaukasus til live et slumrende ønske om å slå seg til ro, bli bonde og vende tilbake til Nord-Norge. Etter hjemkomsten drog han for første gang tilbake til Hamarøy og oppholdt seg der noen måneder.
1904 gav Hamsun ut sin første og eneste diktsamling, Det vilde Kor, som rommer dikt av ulikt slag, natur- og kjærlighetslyrikk og dikt med folkelivsskildrende innhold. Med sine hatske angrep på tidsånden, på “kvinnesakshyl” og “arbeiderkrapyl”, skiller Himmelbrev til Byron seg ut. Noen av diktene er skrevet flere år tidligere, og mange har nordnorsk motiv. Som helhet har samlingen et nyromantisk preg samtidig som den peker frem mot lyrikere som Herman Wildenvey og Olaf Bull. Nordnorsk motiv har også den lystige romanen Sværmere fra samme år, et bestillingsverk der humoristen Hamsun slår seg løs i skildringen av en mangfoldig fantast og rundbrenner av folket som vinner datteren til den stedlige handelsmatador.
Forut for oppløsningen av unionen med Sverige engasjerte den nasjonalsinnede Hamsun seg sterkt i kampen for en selvstendig norsk stat og publiserte bl.a. dikt i politiske flygeblad. Ellers opptok den kommende alderdom ham sterkt. Av mange ble han oppfattet som ungdommens dikter, og selv var han skremt ved tanken på at han nærmet seg de femti. Hamsuns midtlivskrise kommer til uttrykk på ulikt vis, og den veves inn i hans forestillinger om å kurere sin rastløshet og nevrasteni ved å vende tilbake til naturen og en tilværelse som bofast jordbruker. I 1907 vakte han oppsikt med foredraget Ærer de unge i Studentersamfundet, der han tok avstand fra det fjerde bud og uttrykte forståelse for nomadestammer som etterlater seg gamle medlemmer når de ikke lenger kan gjøre nytte for seg. Det er de unge som skal hedres, hevdet Hamsun, for det er de som har fremtiden for seg.
Mest markant kommer alderstematikken til uttrykk i tre løst sammenhengende romaner som gjerne blir kalt Hamsuns første “vandrertrilogi” – Under Høststjærnen (1907), En Vandrer spiller med Sordin (1909) og Den sidste Glæde (1912). Alle er jeg-fortellinger med en gjennomgående hovedperson, Knud Pedersen, med samme navn som den unge Hamsun, et av flere tegn på at Hamsun bearbeider en personlig problematikk. Her finner vi trekk både fra Schopenhauer og buddhistisk livsfilosofi. I det første bindet flykter dikteren bort fra “byens larm og trængsel”. Han lengter tilbake til ungdommens sunne kroppsarbeid og lykkelige vandreliv. Landet og ensomheten kaller på ham, men han kan ikke kvitte seg med de sivilisasjonsmanerer han har tillagt seg. Han har lært å bli fin i kafeene og blir avslørt når han gir seg ut for å være en simpel gårdsarbeider. Han vikles inn i en kjærlighetshistorie selv om han har bestemt seg for “å slutte å sukke for damespersoner”. Som midtlivskriseroman er Under Høststjærnen tvetydig. Den uttrykker et ønske om å falle til ro og akseptere de grenser alderen setter, men samtidig viser den at hovedpersonen ikke er i stand til dette. Knud Pedersen ender på nytt i byen og havner på en “tyve dages rangel”, like rastløs og rotløs som ved handlingens start. Men selv om romanen har et vemodig preg, fornekter ikke humoristen og ironikeren Hamsun seg.
I En vandrer spiller med Sordin gjentas den samme reisen, men her trer jeg-personen klarere frem som betrakter til den kjærlighetshistorien han personlig er involvert i. Boken ender tragisk, ikke for Knut, men for den kvinnen han er forelsket i. Etter å ha bedratt sin ektemann tar hun sitt eget liv. Her møter vi en mer resignert forteller, som til slutt ser ut til å finne en slags ro. Denne gangen ender han ikke i byen, men slår seg ned i en hytte langt vekk fra folk. Han erklærer at han hører skogene og ensomheten til og sitter og hører på suset fra skogen: “Jeg blir svak av å sitte og lytte, erindringer veller opp i meg fra mitt liv, tusen gleder, musikk og øyne og blomster. Det er ingen herlighet til som suset i skogen, det er som å gynge, det er som galskap: Uganda, Tananarivo, Honolulu, Atacama, Venezuela ...”. Tydeligere enn i den første romanen i trilogien er også den samfunnskritiske tendensen, som er preget av sterk motvilje mot byliv, industri, penger og alt som hører det moderne liv til. Denne tendensen forsterkes ytterligere i Den sidste Glæde, der det drives harselas med alt som forbindes med det moderne liv – engelske turister, karriereprester, utdannelsessamfunnet, “frigjorte” kvinner m.m. Med denne innvarsles det sosialkritiske forfatterskapet, men boken mangler den forløsende humoren og den bredt anlagte miljøskildringen som preger de realistiske samfunnsromanene.
Både med hensyn til form, personskildring og tidsmessig og geografisk forankring innvarsles også det realistiske forfatterskapet med dobbeltromanen Benoni og Rosa fra 1908. I skikkelse av oppkomlingen BenoniHartvigsen tegner Hamsun her for første gang et portrett av en allmuens mann i full skikkelse, med ironisk distanse, men også med betydelig sympati. Handlingen er lagt til Macks Sirilund, der Mack fortsatt er den store herre selv om han økonomisk er på vei nedover. I det andre bindet dukker også Edvarda opp, og på og rundt handelsstedet møter vi en rekke originale skikkelser som er skildret med lun og underfundig humor. Typer som Edvarda og Munken Vendt har sine røtter i 1890-årsdiktningen, men som helhet skildrer romanen et overgangssamfunn, uten den kritiske brodd mot den nye tid som blir så typisk for Hamsuns senere forfatterskap. Med rette er derfor dobbeltromanen blitt betegnet som et overgangsverk.
Året før dobbeltromanen utkom, møtte Hamsun den 26 år gamle skuespillerinnen Marie Andersen i forbindelse med en nyoppsetning av Ved Rigets Port på Nationaltheatret. De ble forlovet etter kort tid og innledet et intenst kjærlighetsforhold som i høy grad var preget av den 22 år eldre forfatterens eiertrang og sjalusi. De ble gift hos byfogden i Kristiania 1909, og Hamsun tvang Marie til å oppgi skuespillerkarrieren og starte et nytt liv som bondekone. 1911 kjøpte de gården Skogheim på Hamarøy, hvor de sammen stod for driften frem til 1917. Både Marie og Knut engasjerte seg sterkt i gårdsdriften, men Hamsun var mye borte fordi han foretrakk å skrive andre steder, noe som førte til gnisninger i familien, som etter hvert ble utvidet med fire barn, Tore, Arild, Ellinor og Cecilia.
Fra 1910 skrev Hamsun en rekke polemiske artikler til forsvar for bondenæringen og med angrep på ulike moderne fenomener. I Teologen i Æventyrland (1910) talte han Nord-Norges sak og raljerte over prester som nærmest betraktet det som en landsforvisning å få et embete nordpå. I Et Ord til os (1910) henvendte han seg direkte til det norske folk og erklærte at “vi har noen røtter i vår jord, dem kapper vi ikke, det er de som gjør at vi står”. Han angrep turisme, utvandring og biltrafikk og hevdet at “vi er i ferd med å inngå et hotellekteskap med utlendinger”, og at bonden “bygger turisthoteller på jordene isteden for å dyrke dem”. Under den første verdenskrig deltok han i en lengre avisdebatt der han forsvarte Tyskland, som han mente “med naturnødvendighet” ville beseire Storbritannia. Med Barnet (1915) ble han herostratisk berømt for sitt rabiate angrep på liberaliseringen av straffeloven som etter hans mening medførte at “Barnemordersker” ble behandlet altfor lemfeldig. “Hæng begge Forældrene,” tordnet Hamsun, “rensk dem ut! Hæng det første Hundrede av dem, for de er haapløse. Det første Hundrede, det staar der Respekt av [...].” Han deltok også i språkdebatten med det polemiske skriftet Sproget i Fare (1918). Til sammen vitner disse innleggene om at Hamsun ønsket å tre inn i en ny rolle, som profet og samfunnsrefser, ved siden av diktergjerningen.
I den satiriske dobbeltromanen Børn af Tiden (1913) og Segelfoss By (1915) kombinerte han de to rollene. Her møter vi Hamsun på sitt mest reaksjonære – og perfide – samtidig som bøkene bobler av humor og velopplagt skrivekunst, med mange treffsikre skildringer av mennesker og miljø. Handlingen er lagt til et nordnorsk småsted i forfall – moralsk og eksistensielt. I starten presenteres vi for et velfungerende samfunn med store skiller mellom fattig og rik og en mektig godseier øverst i samfunnshierarkiet. Men hans tid er ved å være forbi. En utflytter vender tilbake og setter stedet på ende, med industri, pengeøkonomi og handel og vandel. Med den nye tid går uskylden og tilfredsheten tapt, og forfatteren svinger pisken over alle som representerer eller legger seg under for de nye verdiene. Verst går det ut over embetsmenn og innehavere av liberale yrker; de har “så syke hænder, de kunde sitte og ingenting gjøre med dem [...]”. Den nye arbeiderklassen får også gjennomgå – “de moderne arbeidsmennesker, de med cykler og vindjakker og dinglende klokkekjæder, de stålsatte [...] de visste sit værd, ja det var i grunden de som hadde værd, for de var de mange”.
Verker
Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland (sign. Kn. Pedersen), Tromsø 1877
Et Gjensyn (dikt, sign. Knud Pedersen Hamsund), Bodø 1878
Bjørger (fortelling; sign. Knud Pedersen Hamsund), Bodø 1878
Fra det moderne Amerikas Aandsliv, København 1889 (ny utg. 1962)
Lars Oftedal. Udkast, Bergen 1889
Sult, København 1890
Mysterier, København 1892
Redaktør Lynge, København 1893
Ny Jord, København 1893
Pan. Af løjtnant Thomas Glahns papirer, København 1894
Ved Rigets Port (skuespill), København 1895
Livets Spil (skuespill), København 1896
Aftenrøde (skuespill), København 1897
Siesta (noveller), København 1897
Victoria. En kærligheds historie, 1898
Munken Vendt (skuespill), København 1902
Kratskog (noveller), København 1903
I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien (reiseskildring), København 1903
Dronning Tamara (skuespill), København 1903
Sværmere, København 1904
Det vilde Kor (dikt), København 1904
Stridende liv. Skildringer fra vesten og østen (noveller), København 1904
Under Høststjærnen. En Vandrers Fortælling, 1906
Benoni, 1908
Rosa. Af student Parelius' papirer, 1908
En Vandrer spiller med Sordin, 1909
Livet ivold (skuespill), 1910
Den sidste Glæde, 1912
Børn av Tiden, 1913
Segelfoss By, 1915
Markens Grøde, 1917
Sproget i fare (artikler), 1918
Konerne ved vandposten, 1920
Siste Kapitel, 1923
Landstrykere, 1927
August, 1930
Men Livet lever, 1933
Ringen sluttet, 1936
Paa gjengrodde stier, 1949
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 28.8.2025 kl. 16:00 ・ FINN-kode: 294959365
