Bildegalleri
Sigrid Undset: Kransen
Til salgs
20 kr
Beskrivelse av varen
Innbundet Bokklubben 1961 - 244 sider
KRANSEN
(utdrag fra Kristin Lavransdatter)
Kristin Lavransdatter er et trebindsverk på nesten 1400 sider. Handlingen foregår på 1300-tallet. Her får vi bare plass til noen få sider fra første bok. Mor til Kristin heter Ragnfrid, faren Lavrans og lillesøsteren, som er funksjonshemmet, heter Ulvhild. Fru Åshild er ein dame som kan lege.
Det året Kristin fylte femten år om våren, satte Lavrans Bjørgulfssøn og ridder Andres Gudmundssøn av Dyfrin hinannen stevne på Holledis ting. De talte da om at Andres' annen sønn, Simon, skulle feste Kristin Lavransdatter og ha Formo, som var herr Andres' mødrene odel. Mennene bandt dette med håndslag, men der ble dog ikke oppsatt brev om det, fordi Andres først måtte ordne med sine andre barn om arven deres. Der ble da heller ikke drukket festensøl, men ridder Andres og Simon fulgte med til Jørundgård for å se på bruden, og Lavrans holdt et stort gjestebud.
(...)
Kristin ble litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tjue år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øynene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten, og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noe munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom når han snakket med eldre menn.
Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham - han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vent seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.
Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenkte mindre på hennes underlige rykte, så nå ferdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa da hun hadde sett Simon:
"Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden - mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlyndt -. Var det nå slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull - en du kunne ha å sitte og samtale med. Da ville jeg si du kunne ikke fare bedre enn med Simon. "
Kristin ble rød, enda hun forstod ikke fullt ut fru Åshilds mening. Men etter som tiden led og hennes kister fyltes og hun stadig hørte snakk om sitt giftermål og det hun skulle føre i boet, så tok hun til å lenges etter at saken skulle bli bundet i festemål, og at Simon skulle komme nordover; hun tenkte da til slutt en god del på ham og gledet seg til å møte ham igjen.
Kristin var nå fullt utvokst, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hadde vokst seg høy, var smal midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allikevel. Hennes ansikt var noe kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øynene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt langt hår, men det var noe mørkt på let like nær brunt som gult, og ganske slett. Lavrans likte intet bedre enn å høre Sira Eirik skryte av Kristin - presten hadde sett møen vokse opp, lært henne bok og skrift og holdt meget av henne. Men han likte ikke riktig at den annen sommetider lignet hans datter med en lytesløs og sildeblank ungmerr.
(...)
Denne sommeren var den siste Arne Gyrdssøn var på Jørundgård. Biskopen hadde lovet Gyrd å hjelpe svennen frem i verden, og til høsten skulle Arne dra til Hamar.
Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av henne, men hun var på mange måter nokså barnslig i sinnet, så hun tenkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun alltid hadde vært det, helt siden de var barn, søkte hans selskap så ofte hun kunne, og gikk alltid ved hans hånd når de danset hjemme eller på kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt moro. Men hun talte aldri til Arne om Simon eller om sitt giftermål, for hun merket det gjorde ham tungsinnet når der ble ordet om dette.
Arne var meget håndferdig, og han ville nå gjøre Kristin en sømmestol til minne om seg. Han hadde skåret ut både skrin og stilkarm fint og vakkert, og holdt nå på i smien med å lage jernbånd og lås til den. En vakker godværskveld utpå sommeren var Kristin gått ned til ham. Hun hadde tatt med seg en trøye av farens som hun skulle bøte, satte seg på steinhellen og tok på å sy, mens hun småsnakket til svennen inne i smien. Ulvhild var med henne, hinket rundt på krykken sin og spiste bringebær som grodde i steinrøysene omkring jordet.
Om en stund kom Arne frem i smiedøren for å svale seg. Han ville sette seg hos henne, men hun rykket litt unna og bad ham akte seg så han ikke sotet ned sømmen hun hadde over kneet.
"Er det blitt slik mellom oss nå," mælte Arne, "at du tør ikke la meg sitte hos deg for du er redd bondedrengen skal skitne deg ut? "
Kristin så forundret på ham, så svarte hun:
"Du vet da vel hva jeg mente. Men ta av deg forskinnet, vask kullet av hendene dine, og sett deg litt og hvil deg her hos meg-", og hun gjorde plass for ham.
Men Arne la seg i gresset foran henne; da sa hun igjen:
"Vær ikke sint nå, Arne min. Kan du tenke jeg skulle vise deg utakk for den vakre gaven du gjør til meg eller glemme noensinne at du har vært den beste vennen min herhjemme alltid? "
"Har jeg vært det da," spør han.
" Det vet du vel, " sa Kristin. " Og aldri skal jeg glemme deg. Men du som skal ut i verden - kanskje du kommer til velstand og ære før du tenker - du glemmer nok meg lenge før jeg glemmer deg -"
"Aldri skal du glemme meg," sa Arne og smilte. "Men jeg glemmer deg før du glemmer meg - du er bare barnet, du, Kristin."
"Du er ikke gammel du heller," svarte hun.
"Jeg er like gammel som Simon Darre," sier han igjen. "Og vi fører hjelm og skjold så godt som Dyfrinsfolket, men foreldrene mine har ikke hatt lykken med seg -"
Han hadde tørket av hendene sine i gresstufsene; nå tok han om Kristins ankel og la kinnet sitt inn til hennes fot, som stakk ut under kjolekanten. Hun ville trekke til seg foten, men Arne sa:
"Din mor er på Laugarbru, og Lavrans er ridd av gården - og ingen kan se oss fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la meg få snakke om det som ligger meg på sinnet.
"Kristin svarte:"
"Det har vi da visst alle dager, både du og jeg, at det var unyttig for oss om vi la vår hug til hinannen."
"Får jeg legge hodet mitt i fanget ditt," sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hennes midje. Med en hånd drog han i flettene hennes.
"Hvordan vil du like det," spurte han om litt, "når Simon ligger slik i fanget ditt og leker med ditt hår?"
Kristin svarte ikke. Det var som det falt en tyngsel over henne med ett - Arnes ord og Arnes hode i hennes kne - hun syntes der åpnet seg likesom en dør inn til et rom, mange mørke veier inn til mer mørke; uglad og hjerteklemt tøvet hun og ville ikke se inn.
"Slikt bruker da ikke gifte folk," sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvde å tenke seg Simons tykke, runde åsyn se opp i hennes med sånne øyne som Arne nå, hun hørte hans stemme - og hun kunne ikke bare seg for å le.
"Simon kommer nok aldri til å legge seg på bakken for å leke med skoene mine, han!"
Nei, for han kan leke med deg i sengen sin, han," sa Arne. Hans stemme gjorde henne syk og maktesløs med ett. Hun prøvde å skyve hodet hans ned av sitt fang, da boret han det hardt inn mot hennes skjød og sa sakte:
"Men jeg ville leke med skoene dine og håret ditt og fingrene dine, og følge deg ut og inn dagen lang, jeg, Kristin, om du aldri så meget var hustruen min og sov på armen min hver en natt.
"Han satte seg halvt over ende, tok om hennes skulder og så inn i hennes øyne.
"Det er ikke vakkert av deg at du snakker slik til meg," sa Kristin sakte og sky.
"Nei," sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. "Men si meg ett - ville du ikke heller det skulle vært meg-?"
"Å, jeg ville helst -" hun satt litt. "jeg ville helst ikke ha noen mann - ikke enda -"
(1920)
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 14.2.2026 kl. 09:00 ・ FINN-kode: 202555306
