Bildegalleri
Border Collie-hannhund på leting etter drømmehjemmet
Beskrivelse av varen
Hei! Er det du som har mitt nye drømmehjem?
Jeg heter Mico og er litt over 2 ½ år gammel (f. 24.7.14). Jeg er en Border Collie, men har ikke sånn der stamtavle. Jeg bor nå i Telemark, men er ofte også i Vestfold. Alle de flotte veterinærdamene jeg har møtt jevnlig for å få vaksiner, chip og sånt, skryter av meg. Det er moro! (Ikke fullt så moro, synes jeg, er det at jeg har blitt kastrert...)
Begge foreldrene mine og besteforeldrene jobbet på gård, så jeg har et sterkt gjeterinstinkt, men er ikke testet på sau. Jeg forteller litt mer om det etterpå, først vil jeg fortelle om alt jeg liker å gjøre!
Først og fremst så elsker jeg å være ute, så mitt drømmehjem må være glade i å være ute de også. Jeg er glad i mye rart – det beste jeg vet er å få løpe fritt og kaste ball med mennesker. Det er også kjempegøy å bade, men jeg er mest glad i å vasse og dra opp tang. Ja, og dykke da – noen ganger tror mor at jeg egentlig er en vannhund, fordi jeg er så flink til å dykke etter ting.
Jeg elsker også å bruke nesa og søke. Hvis mor gjemmer en leke i huset, så finner jeg den med én gang. Jeg er også kjempeflink til å finne ting ute i felten, og selv om jeg ikke har blitt spesifikt trent til å følge spor, så ser mor og far at jeg gjør det likevel, hvis en av dem har lagt ut noe godt jeg skal finne. Dette er så moro å holde på med at jeg håper drømmehjemmet mitt også liker å legge ut ting jeg skal finne!
Ellers elsker jeg selvsagt å leke, men er nok også en liten kosegris.
Jeg kan godt være alene hjemme – da kaprer jeg kongeplassen i huset, nemlig menneskesenga. Jeg holdt på å kalle det senga til mor og far, men alle vet innerst inne at det egentlig er min seng.
Jeg er også kjempeflink til å være med på bilturer.
Folk er rare skapninger. Du skjønner, de fleste virker kjempekule. Da vil jeg helst hoppe så høyt opp jeg klarer, for alle vet jo at den beste måten å hilse på er ved en rundvask av ansiktet. Men noen mennesker er også skumle. Matmor skjønner ikke helt hva som skjer i hodet mitt, men jeg sier klart i fra hvis et menneske er skummelt. Da er det best å la meg være i fred, for jeg blir nemlig sint når jeg blir redd. Jeg er jo ikke så stor, og hvis jeg sier i fra at jeg vil være i fred, og likevel ikke får være det, så må jeg jo få forsvare meg. Det synes matmor og –far er veldig leit. Hvis jeg absolutt må hilse på det mennesket, så går det som regel fint til slutt, bare jeg får tid til å bestemme meg for at det ikke er skummelt, og får hilse på mine premisser. Det er som regel store menn som er skumle, men ikke alle – jeg har møtt en mann på to meter som var skikkelig kul – og jeg har møtt ei lita dame, som også var skummel.
De aller fleste mennesker er helt ålreite, da!
Jeg har vært med til flere spesialister for at mor og far skal kunne være trygge på at det de sier om meg stemmer. De var skikkelig greie, og jeg tror de likte meg godt. Mor sier at du får prate med henne om du vil høre mer om hva menneskene pratet om.
Mor tror at mange av nykkene mine bedrer seg bare jeg får brukt hodet og kroppen litt mer. Jeg tror hun har rett.
Jeg anser både sofaen og menneskesenga som mine (og menneskene da) sine plasser. Det er egentlig litt dumt. Du skjønner, jeg klør så fælt! Jeg har vært hos de fine veterinærdamene som sier at det mest sannsynlig er husstøvmiddallergi. Det hjelper hvis det blir støvsugd ofte, og det hjelper å få en dusj, og de voksne snakker om at det finnes noen medisiner som kan prøves.
Jeg vet at matmor, som er den jeg har bodd med fra starten av, elsker meg utrolig mye. Men hun har blitt så syk, og det ser ikke ut til at hun blir friskere med det første. Det er så kjedelig når hun må ligge i senga hele tiden, og jeg vil ut på tur, ut og løpe og bruke hodet.
Matmor sier at jeg har en morsom personlighet. Hvis noen gråter – eller bare er forkjøla og snufser litt mye – synes jeg at det er min plikt å løpe bort for å trøste, gjerne helt oppå fanget. Det pleier jo å hjelpe. Jeg elsker også å spise jordbær om sommeren.
Som jeg begynte med å si så er jeg jo tross alt en gjeterhund. Dessverre så gjeter jeg på barn, og jeg gjeter ikke på en positiv måte, ettersom matmor ikke har klart å kontrollere det (noe hun har tatt veldig selvkritikk for). Jeg har heller ikke vært så mye rundt mini-mennesker (eller barn, som de også kalles), så jeg ønsker meg et hjem uten dem. Jeg gjeter også på andre hunder når vi løper løse, så jeg må bruke bånd hvis jeg er med andre.
Ettersom jeg har blitt overøst med oppmerksomhet fordi jeg er enebarn, har jeg blitt litt sjalu av meg. Likevel tror matmor at det går fint at jeg bor med andre hunder – hvis vi går overens. Katter bryr jeg meg ikke stort om på tur, men hvis de løper, så løper jeg etter.
Jeg passer nok best hos deg som har erfaring med hunder fra før av. Det er også viktig for matmor at dere og hun kan fortsette å holde kontakten, og at jeg kanskje får treffe matmor og -far av og til. Prisen er ikke det viktigste, men at jeg får et fint hjem.
Phu!
Kanskje du eller noen du kjenner kan passe for meg? Vær så snill å del og hold øyne og ører åpne! Jeg er så klar for å flytte til mitt nye drømmehjem. Hvis du er interessert, eller bare vil prate uforpliktende, så send en mail til matmor:
ida_m_94@hotmail.com
- Hilsen Mico og matmor Ida.
Profilinformasjon
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingLånepriser
Eff.rente 11,00 %. 120 000 o/5 år. Kostnad: 34 341 kr. Totalt 154 341 kr.
Annonsens metadata
Sist endret: 1.3.2017, 20:16 ・ FINN-kode: 91724740